Inger var trett i beina, men hun fortsatte å gå. Hun ville ikke at noen andre skulle forsøke å stanse henne. Hun måtte jo finne moren. Hun kjente ikke lenger igjen gaten eller fasadene på husene, visste ikke hvor hun var. Kulli holdt seg inntil henne hele tiden. Det trøstet Inger å snakke med hunden. Han var godt selskap og beskyttet henne hvis det var nødvendig, det visste hun nå.

Hun tenkte på moren hele tiden, og av og til tenkte hun på Alexander. Det hadde gått så mange år at hun hadde glemt mye, akkurat slik hun var redd for å glemme faren.

Nå begynte hun heldigvis å kjenne seg igjen. Denne gaten hadde hun gått i før, og der var kontoret til Karen Sofie. Inger stanset utenfor. De hadde ofte besøkt tanten i leiligheten som lå over doktorpraksisen. Nå bestemte Inger seg for å gå opp til henne. Karen Sofie var alltid så grei mot henne. Kanskje hun visste hva hun skulle gjøre for å finne moren?

Inger gikk opp trappene og banket på døren til leiligheten. Det var husholdersken som åpnet. Inger spurte om Karen Sofie var inne.

– Nei, fruen er på arbeid. Og det samme er herr Collins.

Ingers mot sank. Hun hadde ikke lyst til å gå tilbake til huset hvor moren ikke var, og ikke vite når moren ville komme hjem igjen.

– Men du kan komme inn og vente så lenge. Jeg holder på med en kake og kunne trengt noen som kunne prøvesmake.

– Det vil jeg gjerne, sa Inger lettet. – Er Kulli også velkommen inn?

– Hvis vi lar ham være i entreen, går det sikkert fint, sa husholdersken vennlig.

Inger fikk Kulli til å legge seg ned ved siden av stumtjeneren. – Jeg er ikke langt unna, forklarte hun og strøk ham litt ekstra over hodet. Kulli logret med halen. Logringen svant da Inger beveget seg bort fra ham.

– Jeg kommer tilbake etterpå, forsikret hun, før hun lukket døren mellom leiligheten og gangen.

– Hva slags kake er det du baker?

– Det er en sjokoladekake som Collins er svært glad i. Den skal snart i ovnen. Du kan vente i stuen så lenge, så kommer jeg med et stykke etterpå. Vi har saft også, hvis du kunne tenke deg det?

– Takk, det hadde smakt godt.

Inger satte seg ytterst på sofaen. Karen Sofie og Verner hadde en vakker stue med mange fine ting. Hun ville også gjerne ha en slik når hun ble voksen. Og så ville hun ha en like flott mann som Verner.

Det hendte hun kikket litt stjålent bort på guttene når de var i selskaper, og hun kunne kjenne kriblinger i magen når de kikket tilbake på henne. Det var noen få gutter hun syntes var ekstra flotte, men hun visste ikke om de syntes det samme om henne.

Hun strakte føttene ut foran seg. Husholdersken kom tilbake med en kopp varm sjokolade. – Jeg tenkte at du kanskje heller ville ha dette. Det er jo så kaldt ute nå, og kinnene dine var så røde.

– Jeg har spasert helt fra Homansbyen, sa Inger liketil.

Husholdersken gjorde store øyne. – Hva er det du sier? Har du ikke kjørt i vognen?

– Mor er borte, så jeg ville ikke spørre pikene.

– Er fru Møller borte?

– Mm, og jeg vet ikke hvor hun er. Hun sa ikke til meg hvor hun gikk. Hun har vært borte i hele natt også.

– Og du har vært helt alene?

– Ja, eller, tyendene var der, men jeg ville ikke si noe til dem. Det er ikke sikkert mor ville likt at jeg gjorde det. Vi skal ikke betro oss til tjenerne. Så jeg tenkte at jeg skulle lete etter henne selv, men det var en dum tanke. Jeg vet jo ikke hvor hun har tatt veien, og byen er stor. Så jeg gikk hit. Jeg tenkte at Karen Sofie kanskje kunne hjelpe meg.

– Jeg skal gå og fortelle fruen at det har oppstått noe prekært, sa husholdersken bestemt.

Inger grep koppen med sjokolade. Det duftet godt. Hun tok en sup. Sjokoladen var varm mot leppene. Hun måtte vente til væsken kjølte seg ned.

Det tok ikke lang tid før husholdersken kom tilbake, akkompagnert av Kullis elleville bjeff.

Inger gikk for å snakke til ham. – Hysj, Kulli. Du må ikke skremme damen slik.

– Fruen kommer snart. Hun skulle bare gjøre seg ferdig med en pasient.

– Takk, sa Inger, og kjente seg lettet. Men noe av bekymringen var der fortsatt. Hvor kunne moren være?

Til toppen