– Åsmund, det brenner!

Han føler seg ør og fortumlet når han våkner.

Da med ett går døren til sovekammeret opp, og en stemme roper: – Tor kjører med bukkene, og det brenner i forrådshuset!

Åsmund kunne like gjerne ha fått Mjøllner i hodet selv. Han kaster seg opp av sengen og tar raskt på seg benklærne. Barbeint og med bar overkropp løper han ut på tunet.

Flammene lyser mot ham, og alle som har krefter til å hjelpe, står på en lang rekke helt nedenfra sjøen. Trebøtter, fylt til randen med vann, blir sendt fra den ene til den andre i et jevnt tempo. Når det når frem til folkene opp ved forrådshuset, blir vannet kastet mot bygningen, men tømmeret er tørt og brenner villig. Redselslagne ansikter lyser spøkelsesaktig hvite i det flakkende lyset fra flammene. Denne bygningen er den mest verdifulle akkurat nå, for hvordan skal de klare seg om den brenner opp? Gården er stor og har mange munner å mette. En mann foreslår at de kanskje bør bære noe av maten ut, og straks blir døren slått på vidt gap. Folk løper snart ut og inn i et forsøk på å redde noe av maten.

Åsmund knytter nevene mot himmelen og roper mot guden som har forvoldt slik skade. Kan ikke se ham, men buldringen forteller at han ikke er helt borte ennå. – Du og dine likesinnede skal få det som dere ønsker, men la Jotungård være i fred, roper han.

Så begynner det å regne, først rolig, så sterkere og til slutt øser det ned. Åsmund ser vantro på det som skjer, og nå tviler han ikke lenger på volvens ord. Regnet møter flammene, og sakte, men sikkert kveles de sultne tungene.

Han venter ikke for å se på skadene i forrådshuset, men løper inn i sovekammeret. En tranlampe er tent, og Idunn går rastløs frem og tilbake med Gyda på armen. – Gyda vil ikke holde opp å skrike. Nå har jeg gitt henne bryst, men hun skriker fremdeles, sier hun bekymret. Hun stryker hånden over det lyse håret på det lille hodet. Gyda vrir seg som i smerte og skriker sårt og gjennomtrengende.

Åsmund går med bestemte skritt bort til sengen hvor Gro ligger og sover. Hvordan kan hun sove så godt når det er så mye uro rundt henne? Han løfter datteren forsiktig opp og holder henne tett inntil seg. Det føles som om hjertet skal briste. Han begynner å vakle. Kan han greie å gjennomføre denne handlingen? Han har lovet gudene å oppfylle kravene deres, og tør ikke tenke på hvordan de kan komme til å straffe hvis han bryter løftet sitt nå. Han snur seg mot Idunn, og det lyser ren fortvilelse av de brune øynene.

Idunn ser på ham. Leser tankene, og vet uvilkårlig hva han tenker gjøre. – Åsmund. Har du tenkt å gi henne til ulvene? Stemmen hennes, skingrende og fylt av angst, treffer ham som piskeslag. – Du får ikke ta henne!

Til toppen