Streif av lykke (Heftet)

Serie: Sølvbåndet 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sølvbåndet
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202473396
Kategori: Romanserier
Omtale Streif av lykke
Raset i Botn er dramatisk, og Maiken frykter for Elvins liv. Samtidig har hun ikke glemt Marias dagbok, som hun smugleser når hun har tid. Den røper langt mer enn forventet, og Maiken er selv nevnt, men ikke i pene ordelag. Nå frykter hun at Marias hemmeligheter kan komme for en dag og gjøre stor skade …

Til toppen

Andre utgaver

Streif av lykke
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Martine Strømsnes:

Utdrag

Maikens skrik gikk over i hikst, før tårene begynte å renne.
Rallarene var stumme av sjokk. Løpeguttens budskap hadde lammet dem. Steinras i Rombaksbotn, flere hus ødelagt, en savnet person som var antatt død. Elvin Fjelldal …
Løpegutten så på Maiken og ristet trist på hodet. «Jeg beklager, men jeg fikk beskjed om å fortelle det.»
Maiken klarte ikke å svare, så bare på ham med sløret blikk, blendet av tårer.
Kolbjørn ga gutten en lett dunk i ryggen. «Det er ikke din feil,» sa han vennlig.
Maiken hadde lagt hodet i hendene og hulket høyt. Mannfolkene var helt stille, og unggutten sto fremdeles utilpass midt på gulvet.
Hvordan kunne Elvin være død? Han skulle jo bare en snartur ned til Rombaksbotn. Det måtte være feil. Hvordan kunne de vite sikkert at det var han som lå i den knuste kramboden? Det kunne være noen andre? Maikens tanker spant, og gråten stilnet. Hun løftet hodet og møtte blikket til mannfolkene. Alle sammen satt med store øyne og forsøkte tydeligvis å fordøye sjokket.
«Du får sette deg, gutt,» hørte hun Kolbjørn si. Gutten sank ned på den ene stolen rundt bordet som var tom. Elvins stol.
Hun så på løpegutten. Han var ung, men samtidig virket han voksen. Han satt med kasjettlua i fanget og så like alvorlig ut som mannfolkene.
«Hvordan vet du at det er Elvin?» spurte hun skjelvende. Inni henne var alt kaos. «Det bor jo flere hundre mennesker på anlegget.»
Løpegutten så usikkert på Kolbjørn før han svarte. «Altså, helt sikker kan man jo ikke være,» sa han nølende. «Men øyenvitner har sagt at de så ham gå inn i kramboden til Nilsen like før raset kom. Og ingen så ham komme ut igjen,» la han spakt til.
Maiken kjente den lille følelsen av håp dale, men hun nektet å gi opp. «Jeg går nedover!» sa hun bestemt.
«Er du sikker på at det er så lurt, Maiken? Bør du ikke heller være her, og la oss …» begynte Kristian, men ble raskt avbrutt.
«Ikke tale om. Jeg går nedover.» Maiken smatt inn på litjkammerset og hentet sjalet som lå på sengen. «Dere kan bli her om dere vil, men dere får ikke meg til å sitte i brakka hele kvelden. Jeg skal ned til Rombaksbotn og finne Elvin,» sa hun, tok på seg jakken og la sjalet skjødesløst rundt skuldrene. Hun la merke til at karene vekslet blikk, før alle sammen reiste seg og begynte å finne frem yttertøy.
«Vi går selvfølgelig nedover, vi også,» sa Kolbjørn. Han kom bort, la hånden på skulderen hennes og så henne inn i øynene. «Jeg vil bare at du skal være litt forsiktig med å tenke det verste.» Kolbjørn pustet tungt ut og så ut til å slite med å finne ordene.
Maiken skjønte godt hvor han ville hen. Hun løftet vekk hånden hans og åpnet brakkedøren. «Nå går vi!»
Rallarene fulgte etter henne mens hun nesten småløp gjennom Hundalen.
Nyheten om raset hadde tydeligvis spredt seg fort, for det var uvanlig mange mennesker som hastet nedover materialveien tidlig denne lørdagskvelden. Maiken kjente igjen flere av rallarene og kokkene, men hun stanset ikke for å prate med noen av dem. Hadde de hørt om raset, hadde de sikkert også fått beskjed om hvem som var savnet, og hun orket ikke flere trøstende ord. Elvin var ikke død, han kunne ikke være død!
Laget hennes hadde tatt henne igjen, og nå gikk hun midt i klyngen av mannfolk. Det føltes trygt og godt.
De da var kommet et stykke nedover og hadde passert Konjakk-Nisses stein, stanset Maiken brått, og Niklas kolliderte i ryggen hennes så hun snublet et par steg fremover. «Hva er det, Maiken?» spurte han.
Hun snudde seg og så på ham. «Hva var det egentlig Elvin skulle ned i Botn? Hva slags ærend var det han hadde der?»
Niklas så i bakken, og det var tydelig at han ikke ønsket å svare henne. «Spiller det noen rolle?»
«Ja. Jeg vil vite det.» Hun husket Elvins blikk like før han gikk nedover. Han hadde sett lur ut og spurt om hun hadde lyst til å være med nedover. Han hadde kysset henne og sagt at de skulle være sammen for alltid. Maiken fikk en klump i halsen, og hun måtte blunke vekk tårer. Hun skulle ikke gråte. Ikke før hun visste …
Rallarene sto tålmodig ved siden av henne og ventet på å gå videre. Niklas trakk pusten og svelget. «Han skulle kjøpe en gave til deg,» sa han lavt.
Maiken så forvirret på ham. «En gave? Hvorfor?»
Niklas trakk pusten. «Han skulle kjøpe noe pent til deg fordi han er, var, så glad i deg. Det var det siste han sa til meg før han dro,» stotret han frem. «Han lurte på om jeg hadde noen råd om hva han kunne kjøpe.» Han ristet beklagende på hodet.
Maiken klarte ikke lenger å holde tårene tilbake, og begynte å gråte høylytt. «Men han hadde jo ikke behøvd å kjøpe noen gave,» gråt hun og skjulte hodet i hendene. Hun visste at folk som passerte, ville undre seg, men de kom vel tidsnok til å forstå. Dessuten var det ikke noe som betød noe lenger. «Hadde det ikke vært for meg, hadde han ikke gått nedover. Da hadde han vært i brakka sammen med oss,» fortsatte hun mellom hikstene.
Niklas la en hånd på skulderen hennes og klemte henne. «Maiken … du må ikke tenke slik,» sa han ulykkelig.

Til toppen

Bøker i serien