Julie gikk videre til kjøkkenet, der Ingeborg holdt på å forberede middagen.
– Det er så fint å ha Nora tilbake, selv om jeg i dag mistet kjøkkenhjelpen min.
– Jeg kan hjelpe til, lo Julie og la Elida i kurven som sto ved bordet.
– Jeg håper det vil gå bra med hjemmet, selv om det gikk galt med potetavlingene i år?
– Vi skal nok klare oss, sa Julie og kuttet gulrøtter i passe store biter og hev dem oppi gryta med lapskaus.
– Jeg håper det, men det er mye bekymring rundt om nå.
– Det forstår jeg, sa Julie. – Og det kommer til å bli matmangel.
– Er det virkelig så mange som dyrker poteter og er avhengige av dem?
– Ja, flere og flere har satt poteter de siste årene. Poteten har til nå gitt mye og god mat.
– Ja, det er mange som har blitt overtalt til det, og de som fortsatt dyrker korn, har ingen problemer i år.
– Nei, men det har de hatt andre år, og sist det var sult, var det nettopp kornet som slo feil.
– Likevel sier alle i bygda at hadde det ikke vært for herr Johnson, hadde det ikke vært svartår nå.
– Hva mener du med det? Julie kjente en plutselig irritasjon mot Ingeborg, og det hadde aldri skjedd før.
– Alle var skeptiske til poteten, men etter hvert har flere og flere begynt å dyrke den, takket være ham. Og så skjer dette, det er som om den er djevelens verk med alt det svarte i seg.
– Ingeborg, nå overdriver du. Og djevelens verk? For noe tull.
Ingeborg trakk på skuldrene.
– Ikke vet jeg, men er det ikke rart da, at alle i hele bygda skal få små knoller i stedet for poteter?
– Like rart som når alt kornet i bygda er muggent, svarte Julie oppgitt.
– Kornet vet vi kan få dårlige år, det visste vi ikke om potetene. Det er forskjellen.
– Men poteten metter langt flere folk enn korn, langt flere.
– Jeg synes nå likevel det er rart at en som ikke er herfra, skal være så oppsatt på å dyrke poteter, som alle er slik imot. Og så går det slik nå.
– Det er slik folk er, sa Julie og kjente tålmodigheten rakne. – De vil alltid finne noe galt med noe som er nytt, og være særdeles skeptiske.
– Kanskje, men han er tross alt ikke en av oss. Han er en fremmed.
– Ingeborg! Du farer ikke med slikt prat. Du vet meget godt hvor mye Robert har gjort for alle rundt her. Han har fått sulten på avstand, og han har delt med alle, både av goder og kunnskap. Dessuten er det ingen andre som kommer til å gjøre så mye som ham for å hjelpe de som nå er rammet. Og jo! Han er en av oss, han har bodd her i mange år nå. Dette vet du da? Julie satte hendene i sidene og så skarpt på Ingeborg.
En rødme spredte seg i ansiktet hennes.
– Jeg vil ikke ha noe av at du sprer slik sladder. Alle i bygda er på en eller annen måte skyldig Robert noe, noen mer enn andre. Men dette fortjener han virkelig ikke.
– Beklager, jeg tenkte meg ikke om, sa Ingeborg.
– Nei, det ser ut til at altfor mange har glemt hva han har utrettet her i bygda. Julie ristet på hodet.
– Men det er mange som kommer til å sulte nå, sa Ingeborg sta.
– Det er vi smertelig klar over, men både Robert og Frederik og jeg kommer til å gjøre alt i vår makt for å hjelpe til.
– Det er ikke hva jeg hører.
– Hva mener du?
– Robert skal ha låst seg inne på Stormvik og vil ikke snakke med noen.

Til toppen