Ute på tunet ble Blanca stående i villrede. Solen sto lavt, og luften var blitt kjølig. Det som hadde skjedd inne i den praktfulle villaen, hadde satt en støkk i henne. Hun forsøkte å erindre alt som hadde hendt. Da hun først kom inn, hadde hun blitt overveldet av den storslåtte hallen. Hun hadde beundret det vakre gulvet, de store maleriene og den praktfulle trappen. Og det var da, mens hun tok inn all denne prakten, hun hadde fått øye på mannen som sto øverst i trappen. Etter det ble alt bare kaos. Og midt i alt oppstyret dukket hun opp igjen. Kvinnen med de hvite øynene. Så var det altså dette som var hennes hjem.

Lyden av en vogn som nærmet seg, rev Blanca ut av tankene og fikk henne til å snu seg. Kunne det være doktoren som kom allerede nå? Hun håpet det, for hun ønsket at mannen skulle overleve. På en merkelig måte følte hun seg skyldig. Det var noe med blikket hans før han falt. Hun forsøkte å riste av seg den tåpelige, men ubehagelige følelsen. Nå ville hun bare komme seg bort herfra.

Blanca passerte stallen i samme øyeblikk som stalldørene ble åpnet. Hun snudde på hodet igjen, fortsatt skvetten. En skikkelse åpenbarte seg i døråpningen. Først kunne hun ikke tro sine egne øyne. Hva gjorde han her? Hun sto som fastfrosset. Bena ville ikke lystre. Vognen hun hadde hørt, var nesten fremme nå. Han kunne da ikke gjøre henne noe med vitner til stede, men da han blottet de misfargede tennene i et smil, var det som om hun gjenvant kontrollen over kroppen, og hun la på sprang. Hun måtte for enhver pris komme seg vekk fra herr Humlegård!

Blanca løp nedover bakken i en rasende fart. Hun ønsket at hun kunne strekke ut armene og lette, men da hun merket at han ikke kom etter henne, saktnet hun farten. Den sakte brisen lekte i trekronene, der fuglene hadde søkt ly for natten. Himmelen hadde fått en dypere blå farge. Det var noe skjebnesvangert over denne kvelden. Hun kunne ikke forklare hvorfor, men hun visste det hadde med den blinde kvinnen å gjøre. Igjen hadde deres veier blitt krysset, og nå visste Blanca hvor hun bodde. Hva nå det har å si? tenkte hun. Det var mer enn tydelig at kvinnen kom fra en verden fjern fra hennes egen. Hallen i Villa Parkveien var stor nok til å romme hele Holen gård. Nesten, i hvert fall. Så kom den pokkers herr Humlegård! Han måtte ha fulgt etter henne og gjemt seg i stallen. Men hvorfor lot han henne komme unna gang på gang? Hva var det for et spill han bedrev?

Blanca passerte musikkpaviljongen, som lå omgitt av vakre blomster, men hun hadde ikke ro på seg til å stanse og nyte synet av dem. Nervene var i helspenn, og hun ville komme seg hjem til loftet og tryggheten i Strandgaten. Dessuten var hun så trøtt at synet begynte å bli uklart. Hun hadde vært sliten allerede etter endt arbeidsdag på Neevengården. Og nå, etter det hun hadde opplevd i Villa Parkveien, og den heseblesende løpingen, var hun fullstendig utmattet. Men før hun kunne overgi seg til søvnen, måtte hun finne ut hvordan det gikk med den syke enkefru Bendiksen.

Til toppen