Eirill satt i sengen og holdt rundt Sága. Den vesle jentungen gråt stille, og Eirill merket at den lille kroppen skalv i armene hennes.

Hun hadde sørget for at både døren og alle gluggene var stengt, men utenfor lot ikke Jostein til å gi opp. Han slo løs på veggene og skrek som besatt.

– Di forbanna floksførje! Måtte de underjordiske hente deg tilbake til det uutgrunnelige mørket du kom fra!

– Hvorfor er Jostein så sint? pep Sága. – Er det fordi jeg ikke vil dra tilbake til Bjørketeigen?

Eirill strøk henne over håret. – Det er meg han er sint på, hvisket hun og kysset henne på pannen.

Noe stort og tungt traff den ene skodden på utsiden med et høyt smell. Eirill krympet seg. Så høy som lyden var, trodde hun at smeden hadde prøvd å kaste hoggestabben hennes mot gluggen for å ta seg inn. Heldigvis gikk det ikke, men smellet ble etterfulgt av et brøl en bjørn verdig.

– Hvor lenge skal han være sint? kom det fra Sága.

– Han drar nok sikkert hjem snart, svarte Eirill. – Vær ikke redd, han klarer ikke å ta seg inn her.

Hun skulle ønske hun trodde på de ordene selv, men hun var ikke så sikker. Josteins raseri var verre enn noe hun hadde sett hos et levende menneske noen gang.

Dyrene i stua lot til å være like urolige som hun selv; både geitene og hønsene trippet nervøst frem og tilbake, og hver gang Jostein slo løs på veggene, mekret geitene høyt.

Bjarga og Vyrd lå på hver sin side av sengen med snutene mellom labbene og stirret stivt mot døren, mens Feig hadde søkt tilflukt under sengen. I det halvmørke rommet kunne ikke Eirill se hvor Embla befant seg, men hun trodde nok at hun satt oppunder taket på en av bjelkene og fulgte med.

Etter hvert tiet også geitene, som om de slo seg til ro med at det var en galning på tunet deres. Mjonev la seg til og med ned og lukket øynene. Han hadde nok gitt opp og bestemt seg for at det var like godt å sove seg gjennom bråket, tenkte Eirill.

– Kom ut her, så skal jeg ...

Eirill slo hendene for ørene. Hun ville ikke høre hva Jostein ville gjøre med henne.

Sága dro henne i skjorteermet. – Jeg kan ikke noe for det, hvisket hun. – Jeg er redd.

Eirill grep bolsteret og dro det over dem begge. Hun klemte jentungen tett inntil seg. – Ikke hør på ham, hvisket hun. – Han taler i villelse.

Hun var så sliten. Både i kroppen og i hodet.

Hun var lei av oppførselen til Jostein. Lei av alle de dumme bøndene nede på Stuphedla. Av følelsene hun ikke forsto når det kom til Jaran, og av all sorgen som truet med å fortære henne etter tapet av Symra og Live. Og på toppen av det hele lå alle bekymringene for hvordan hun, Sága og dyrene skulle komme seg gjennom vinteren med livet i behold.

Alle følelsene samlet seg til en vond klump.

Ute kunne hun høre at det var begynt å regne igjen. Vinden tok seg opp og pisket de tunge regndråpene mot veggene, og gjennom sprekker og gliper kunne hun høre det suse både fra regnet og kastene som kom fra skogen.

Det kom et brak da Jostein lot til å kaste seg mot døren i et siste forsøk på å bryte seg inn, og så ble det stille.

Til toppen