Kunne virkelig Gustav ha hatet Mattis så sterkt at han drepte faren hennes? Nei, tenkte Alva. Det virket usannsynlig, men hva visste de egentlig om ham? Han var oppfarende og sint. Ikke til å stole på, men det var noe helt annet. Da kom hun til å huske at hun hadde tenkt noe av det samme før.
«Dette finner vi fort ut av. Fred er en dyktig etterforsker, selv om han kan virke litt langsom,» sa Anders bestemt.
De red videre i taushet. Begge tenkte sitt og da de endelig kom frem til Kirkenær og lensmannens hus hjalp Anders Alva ned av hesten.
Det var mye folk i gatene i dag. De fleste koste seg ute i varmen og hotellets dører sto på vid gap. Hun var glad for at Gustav var på Kongsvinger og håpet han ble lenge borte. Det føltes tryggere.
De gikk inn på kontoret og Anders la tauet, kniven og selve løkken på skranken. Fred så opp og så ut som et spørsmålstegn før Anders tok ordet.
«Hvordan kunne du overse dette her?» spurte Anders. «Alva og jeg fant dette på låven, der Mattis bodde. Ser du løkken? Hvordan kunne Mattis klare å trekke den over hodet?»
Fred reiste seg opp og så nøye på løkken. «Det er ikke den samme løkken, Anders. Jeg er helt sikker. Hvor fant dere dette her, sa du?»
«På låven. Ingen hadde fjernet tauet og vi fant taukveilen og kniven der.» Han pekte, slik at Fred skulle forstå, for han virket forvirret, selv om han påsto at det ikke var samme løkken.
«Tauet ble skåret ned og tatt med som bevis. Det er noen som driver gjøn med dere. Jeg kan ikke forstå annet.»
«Så hvor er det andre tauet, da?» Anders var oppkavet og irritert, det hørte hun på stemmen hans.
«Vent litt,» sa Fred og forsvant bak et forheng. Anders så på Alva. «Hva tror du? Har vi dummet oss ut nå?»
«Det finner vi snart ut av.»
Fred kom ut igjen og dro frem løkken og tauet fra en papirpose og viste dem. «Her er beviset jeg tok med meg. Dette var tauet som hang på låven da jeg kom dit med presten og doktoren,» sa han.
Anders bøyde seg frem og undersøkte løkken nøye, mens Alva måtte sette seg på benken som sto der. Hun var segneferdig og følte seg elendig. Fred hadde rett. Noen hadde gått opp på låven og hengt opp tauet og lagt fra seg taukveilen og kniven for å skremme dem. Hvem i all verden gjorde slikt?
«Jeg var så sikker,» sa Anders irritert. Han ba Fred kaste det de hadde tatt med seg og unnskyldte seg.
«Det er ingenting å unnskylde. Alt ble nøye vurdert og konklusjonen ble selvdrap. Jeg skulle ønske at dere hadde sluppet å se dette.»
«Jeg forstår det, men likevel er det noe som skurrer. Hvem gikk inn på låven og hengte tauet der? Kan det være noen som vet et eller annet, og som gjorde det for å minne noen på det som skjedde den dagen? Noen som tror at han ble drept?»

Til toppen