Nok en gang tenkte Nora at Dorte virket ensom. Hun og Albert hadde ingen barn, og det var ikke fritt for at Nora lurte på hvorfor. Hun kunne så lett se for seg Dorte som mor, med mye omsorg og kjærlighet å øse utover et barn.

Men selv om Nora lurte, ble det ikke til at hun spurte. Dorte fikk selv fortelle om hun følte behov for det. Spørsmål om barn var så privat, det kunne jo være at de hadde forsøkt i mange år, hun og Albert, uten hell. Ikke alle kunne få barn, og Nora kunne tenke seg at det sikkert måtte føles sårt.

Til tross for at middagen sammen med morens kusine hadde vært hyggelig, var Nora tankefull da hun la seg den kvelden. Dagen kjentes overveldende. Det var ikke bare første dag med nye studier, og alle inntrykkene som det hadde gitt henne. Men det var også dette brevet fra den ukjente broren. Hvem var han egentlig, og hva ville han? Og hvor var det blitt av disse to brevene som Dankert hadde sendt til faren? Hadde faren mottatt dem, og ikke svart, eller var de blitt borte på veien?

Så mange spørsmål, og ingen svar. Nora kjente en sterk uro som hun ikke kunne forklare. Hadde faren flere hemmeligheter som ikke ville tåle dagens lys?

Hun snudde seg over på den andre siden og lukket øynene. Hun måtte forsøke å sove nå, ellers ville skoledagen i morgen bli en trett affære.

Men like etter slo hun øynene opp fordi hun hørte et høyt dunk. Før hun rakk å tenke, var hun ute av sengen. Hun svøpte sjalet rundt seg og skyndte seg ut i stuen, der hun mente lyden hadde kommet fra.

Dorte lå på gulvet.

– Dorte, hvordan går det med deg? Nora ilte forskrekket bort til morens kusine.

– Det går bra, sa Dorte. – Jeg skulle sette meg i sofaen, og så snublet jeg i teppet. Man bør ikke ha slike farlige tepper i hus.

– Har du slått deg, da? Nora forsøkte å hjelpe henne opp, men Dorte kjentes tung og litt ustø ut i armene hennes. Og det var da Nora la merke til det tomme glasset som sto på bordet, og flasken som Dorte hadde i hånden.

– Har du drukket? spurte Nora.

– Bare litt. Det hender at jeg tar meg en liten klunk før jeg skal sove, forklarte Dorte. – Jeg sover bedre av det, det roer ned all virksomheten her oppe.

Dorte løftet hånden og surret rundt med fingeren ved tinningen. – Vil du også ha et glass, Nora?

– Nei takk, sa Nora, og tenkte at det siste hun skulle gjøre denne kvelden, var å tylle i seg alkohol som ville gjøre morgendagen uskarp.

Dorte kniste litt, men hun kom seg da på beina og sank ned i sofaen med hjelp fra Nora. – Ikke si noe til Albert, ba hun, og hikket.

– Nei, det skal jeg ikke gjøre, sa Nora og tenkte det var trist om det var slik at Dorte satt alene på kveldene og drakk. Håper dette bare er en av få ganger, tenkte hun.

Og så la hun merke til noe. Det lå igjen et fotografi på gulvet, der Dorte hadde ramlet.

Nora bøyde seg ned for å gripe det, men før hun rakk å se hvem som var avbildet, snappet Dorte fotografiet til seg.

Nora ble paff. For nå var Dorte lynrask. Det var tydelig at hun ikke ville at Nora skulle se fotografiet, for nå puttet hun det i lommen på skjørtet.

Men Nora hadde rukket å se en liten gutt som var avbildet ved siden av et juletre. Han kunne kanskje være rundt to år? Hvem var den gutten, tro?

Til toppen