Da Jostein kom inn, hørte han opphissede stemmer fra kjøkkenet. Han stanset og lyttet. Det var som han fryktet; Anita og moren hennes. Ord nådde ut til ham: "Så det er takken! Etter at jeg har passet Isac hver eneste dag og hjulpet deg med både det ene og det andre, så hiver dere meg ut!"

"Men mor, da!" kom det med oppgitt stemme fra Anita: "Du skal selvfølgelig få være sammen med Isac hver dag! Og vi skal bære middag ut til deg, og du kan få være her inne så mye du vil, men det er slik tradisjonen er her på landet. Når bonden og kona bli gamle, flytter de ut i kårstua."

Moren fnyste. "Gjemt bort i et skur for seg selv for at de unge skal slippe å se dem! Det er takken etter alt de har utrettet gjennom et langt liv!

"De bor gratis og får mat fra gården. Mange eldre har det mye verre."

"Det tviler jeg på! Da jeg var barn, bodde bestemoren min hjemme hos oss og fikk ta del i familiens sorger og gleder. Jeg husker ikke at mor eller far beklaget seg noen gang."

Da var vel bestemoren hennes av et annet slag enn hva hun er, tenkte Jostein. Han fortsatte bort til kjøkkendøren og gikk inn. "Nå er det blitt fint der ute!" sa han og prøvde å skjule sin ergrelse. "Akkurat nå skinner solen inn av stuevinduet, og Anita har gjort det så hyggelig med blomstrende potteplanter, teppe på gulvet, og puter og pledd i sofaen."

Svigermoren sa ikke et ord, hun satt stram og bister med sammenknepne lepper og stirret fiendtlig på ham. "Det er ditt påfunn, dette her da, skjønner jeg," kom det spisst etter en stund.

Jostein svarte ikke, han satte seg lengst unna henne ved bordet. Det var dekket til dugurd, men de andre var ikke kommet ennå.

"Jeg forstår nok at det er du som har bestemt det, Jostein," fortsatte hun. "Du har hatt imot meg helt siden jeg kom hit."

"Det har jeg ikke, svigermor!" sa Jostein ampert. "Men tre kvinner til å bestemme er litt i meste laget."

"Til å bestemme?" gjentok hun harmdirrende. "Jeg har aldri lagt meg opp i hva vi skal ha til midddag eller noe annet som har med husholdningen å gjøre."

"Men du har overtatt kommandoen over barneværelset," klarte ikke Jostein å dy seg. "Jeg får knapt lov til å se min egen sønn!"

"Ja, der ser du, det er altså du som ha bestemt at jeg skal jages ut i kårstuen!"

"Jeg har bare forklart hva som er tradisjon her omkring, og finere kårstue enn denne finner du ikke. Jeg har også lagt merke til at du og Olga ikke går sammen, og selv om du sier at du ikke har noe med matstellet å gjøre, så oppholder du deg her på kjøkkenet all den tiden du ikke er på barneværelset. Det er krangel og dårlig stemning her til stadighet."

"Nå får du sannelig gi deg!» Svigermoren klasket hånden i bordet. "Det er ikke min skyld at det blir krangel, det er Olga som er nebbete og uforskammet! Hun har ingen respekt for meg og eier ikke oppdragelse. Hun er av samme ulla som broren sin, han som stakk av med det meste av overskuddet fra denne sesongen! De er noen ettergivende fjols, både Olga og Hugo Hagbart!"

Jostein reiste seg brått fra bordet. "Nå er det nok! Jeg vil ikke høre et ord mer fra deg! Kom deg ut!" Han pekte mot døren, så sint at han skalv.

Akkurat i det samme kom Hugo Hagbart inn. "Hva foregår her?" spurte han forbauset.

Anitas mor reiste seg gråtende og hastet hikstende forbi Hugo Hagbart og bortover gangen til utgangsdøren. Like etterpå hørte de døren smelle igjen etter henne.

Anita tente. "Det var råttent gjort av deg, Jostein! Det går ikke an å behandle gamle mennesker så respektløst!"

Hugo Hagbart gikk ut av kjøkkenet igjen. "Jeg kommer tilbake når dere er ferdige med å krangle!" ropte han inn til dem.

"Moren din er ikke gammel, hun har ikke fylt seksti engang! Hun burde ha vært i arbeid!"

"I arbeid?» Anta stirret lamslått på ham. "Hun som hadde det så ille under krigen!"

"Hadde hun? Etter hva jeg begynner å forstå, gjorde hun ikke annet enn å oppmuntre faren din til å hjelpe tyskerne! Hun er jødehater, Anita! Visste du det?"

Anita var blitt blek. "Du lyver!"

Til toppen