Maria grep brødkniven og stormet mot døren. Det kjentes som hun hadde hjertet i halsen, og det suste for ørene.

Da hun slo opp døren og løp ut på trappen, snudde Helga Urtekone seg. Øynene – de så nesten sorte ut.

«Hva gjør du her? Hva vil du? Har dere ikke gjort Vidar nok vondt?» Spørsmålene ramlet ut av Maria, som tviholdt på kniven.

«Ingen kan nekte meg å snakke med ham,» svarte Helga og lot blikket hvile på kniven. «Har du tenkt å bruke den?»

Først nå gikk det opp for Maria hvordan det måtte ta seg ut. En liten stund veide hun for og imot, men så kastet hun fra seg kniven og løp det siste stykket bort til Vidar, som stirret på henne med store øyne.

«Jeg er ikke redd,» stotret han. «Jeg er ikke redd for henne. Jeg har sett henne før, skjønner du. Men jeg vil ikke at hun skal ta meg med. Jeg liker ikke at de brenner meg.»

Maria satte seg på huk og klemte ham inntil seg. «Jeg er her, Vidar. Du trenger ikke være engstelig. Jeg skal passe på deg.»

«Jeg er ikke redd, hører du? Jeg er ikke redd.»

Maria kikket opp på Helga Urtekone og hveste. «Dere tok ham med dere til huset der oppe i fjellet. Han er liten. Hvordan kunne dere ha samvittighet til å merke ham?»

Urtekona møtte blikket hennes med noe som lignet overbærenhet, som om det var hun som hadde overtaket. «Siden du ble svanger med Vidar, har du visst hva som venter, Maria. Vi måtte se til at han var verdig.»

«Vidar er verdig, men ikke til det dere har tenkt å bruke ham til.»

«Det er det opp til oss å avgjøre, og nå gikk jeg tilfeldigvis forbi. Jeg tenkte det var på sin plass å hilse på.»

«Gikk tilfeldigvis forbi? Ikke noe du gjør er tilfeldig.»

«Du kjenner meg dårlig, Maria.»

«Det kan hende, og jeg har ingen interesse av å bli bedre kjent.»

«Du tror det kanskje, men kan ikke styre alt.»

«Og du tror du er Gud!» Maria holdt fortsatt Vidar inntil seg. Nå reiste hun seg og løftet ham opp på hoften. «Hvis jeg ser deg sammen med Vidar en gang til, anmelder jeg deg til lensmannen. Du har å holde deg borte fra Sløttet.»

En tørr latter slapp over urtekonas lepper. «Og hva skal lensmannen gjøre? Fengsle meg for at jeg snakker med Vidar? Gutten er mer vår enn din. Hadde det ikke vært for oss, hadde du ikke hatt ham.»

«Tør du si dette til lensmannen?» Maria slapp henne ikke med øynene.

«Det er ikke nødvendig.» Urtekona fortsatte å glane på henne. Det hadde dukket opp noe nedlatende i blikket hennes. Hun sto der, overmodig og hoven, som om hun var i besittelse av all makt.

Maria la hendene over Vidars ører. «Når har dere tenkt å hente ham?»

Helga Urtekone svarte ikke med det samme, men så sa hun: «Når han er klar for det.»

«Når er han klar?»

«Det burde du vite.»

«Når han er like gammel som jeg var, da dere …» Maria fikk seg ikke til å fullføre.

Vidar vred på seg, ville hun skulle slippe. Maria gjorde som han ønsket, men motvillig. «Kristian vil beskytte oss,» utbrøt hun og hørte selv hvordan stemmen skalv.

«Du har ikke skjønt det, men det eneste Kristian ønsker når det gjelder dere to, er å bli kvitt dere.»

«Det er ikke sant, og det vet du. Du vil skremme oss, men det går ikke. Jeg vet hvor sterk Kristian er.»

Urtekona la hodet en anelse bakover og lo hest.

Maria stirret hatsk på henne. «Den dagen kommer da dere skal få oppdage hvem dere slåss mot. Og jeg går til lensmannen så fort jeg merker noe mer til dere.»

Urtekona skjøt haken frem. «Gå til lensmannen du, Maria. Så skal du få merke hvor maktesløs du er.»

Til toppen