Forfatter: | Jorunn Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Soloppgang |
Serienummer: | 15 |
ISBN/EAN: | 9788202433222 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Jorunn Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Soloppgang |
Serienummer: | 15 |
ISBN/EAN: | 9788202433222 |
Kategori: | Romanserier |
Stina og familien hennes tar fatt på sitt nye liv på Finnskogen. Maja begynner tro på kjærligheten igjen, etter all smerten Aleksander har påført henne. Men sannsigersken Marie føler ondskap rundt Maja. Likevel er får hun sjokk når hun ser hvem som får lide først.
Andrines lykke tar en brå slutt, da hun forstår at Isak ikke lenger orker å være ansatt på gården. Men hun kan ikke fatte hva Isak har planlagt bak hennes rygg.
Jeg vet at du hater meg nå – at du er sorgtung og ikke kan fatte hva jeg har gjort mot deg. Jeg hadde håpet at du ville forstå den trangen som driver meg til å gjøre dette. (..) Din ektemann, Isak.
UTDRAG FRA BOKEN:
Marie gjemte seg i skyggene. Hun hadde sett hva som skjedde mellom Jøran og Maja og var sjokkert, men hun forsto Maja også. Likevel … dette var ikke bra. Hun hadde sett gruten som var som gjørme den gangen, og visste at noe fatalt snart ville skje. Men hva var hun ikke sikker på.
Da hun hørte at herr Larsson var blitt overfalt i fjøset, trodde hun at det var hans tur, men der hadde hun heldigvis tatt feil. Men Maja lekte med sterke krefter nå. Hun var bare ikke klar over det selv. Jøran var mannen som hadde dukket opp i kortene, det var han som skulle fylle hjertet til Maja, men spådommene forandret seg stadig. Universet sto aldri rolig. Var det Jøran som skulle ende sine dager, eller var det en annen på skogen? Hun var i hvert fall sikker på at det var en som sto Maja nær, men hvem?
Marie tok fatt på hjemveien. Det var bekmørkt, men hun kunne stiene utenat. Hver eneste stein og rot kjente hun til. Her hadde hun trasket fra tidlige barndomsår, og hun kjente skogen ut og inn. Til og med lydene kjente hun. Ulveul, eller en ugle som tutet, eller rasling i busker og kratt. Ingenting var noe å være redd for. Dyrene var ikke farlige. Det var verre med menneskene. De var noe for seg selv. De drepte for gledens skyld, mens dyrene drepte for å overleve. Det var laget slik! Naturen ga og naturen tok. Det var den evige sirkelen.
Marie trodde på naturens kraft, på hvor helbredende den var, og tenkte på urtene hun stadig sanket. I går hadde hun reddet en ung gutt fra å blø i hjel. Det var oppdrag hun ofte tok på seg. Tømmerhoggerne var uforsiktige, og det var mange som var blitt råket av økseblad.
Hun ruslet videre, og nå så hun månen dukke frem. Det var stjerneklart, og et lysende teppe lå der oppe og blinket ned til henne. Himmelen på Finnskogen var vakker, like vakker som skogen og åsene. Her vokste det nøkkeroser og villblomster, og sommerengene var fulle av markblomster og jordbær. Gresshoppene sang og lagde et leven uten like, men nå på senhøsten og vinteren ble det stille.
Det var en stillhet som bestandig tæret på henne, og den ville gjøre det i år også, det visste hun. Kulden ble verre jo eldre hun ble. I fjor hadde hun måttet hjelpe en familie langt inne på skogen så de ikke frøs i hjel. Den minste sønnen hadde vært så uheldig å trykke den bare ryggen mot tømmerveggen, og der satt han fast.
Marie var kommet med legende salver, og de fyrte så det durte i veggene. Etter et par timer kom han seg løs. Huden var rød og flammete, men hun hadde reddet ham fra store verkende sår.
Men nå var det Maja det gjaldt. At hun måtte reise, kom ikke som noen overraskelse på Marie. Hun visste nå at Albert Johansen presset herr Larsson. Hvorfor hadde han stilt seg så dumt – nå måtte han betale prisen.
Datteren måtte ofres.
Stakkars Maja. Om hun bare kunne gjøre noe for henne ... Da hun kom seg inn i huset og fikk tent talglysene, fant hun frem kortstokken. I kveld trengte hun litt ekstra hjelp for å mane frem synene.
Hun stokket kortene og trakk ut et av dem og la det andektig på bordet. Det forundret henne ikke at det var dødskortet som kom. Likevel grøsset hun og kjente at hun ble kald nedover ryggen.
Når skulle det skje, og hvem var det neste offeret? Hun bøyde seg frem og knep øynene igjen.
Og plutselig visste hun hvem det var.