Svimerket (Heftet)

Serie: Arvesølv 13

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Arvesølv
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202653071
Kategori: Romanserier
Omtale Svimerket

På sankthansaften samles hele bygda til stor fest med bål, dans og servering. Det er en kveld som står i romantikkens tegn, og flere lar seg rive med av stemningen – det får ikke minst Dina erfare. Det er også den kvelden Agnete tar en uunngåelig beslutning …

Yngvil gruer seg til doktoren skal løsne bandasjen på søsterens sår. Er Agnete så vansiret som de frykter? Selv sier hun ikke stort, men bryter sammen da hun ser seg i speilet.

– Dekk meg til, doktor! avbrøt Agnete hysterisk. Desperat strakte hun seg etter ham og dro ham nærmere. – Dekk meg til igjen. Vær så snill!

Til toppen

Andre utgaver

Svimerket
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Olette ble valen av forskrekkelse da hun så lensmannen gå med bestemte skritt over tunet. Hun hadde ikke hørt ham komme, og nå hadde hun knapt et par minutter til å forberede seg på det uønskede besøket.

Bankingen på hoveddøren forplantet seg gjennom hele huset. Fullstendig i villrede klarte hun ikke å avgjøre hvorvidt hun skulle søke tilflukt på værelset sitt og spille for syk til å ta imot ham eller hun skulle ta plass i godstolen og late som hun gråt over Simens udåd. Sistnevnte skulle ikke koste henne stort, tenkte hun nervøst, for hun var så sint og skuffet over at han ikke hadde klart å utføre oppdraget på en tilfredsstillende måte. Riktignok var Agnete skadet, men Simen hadde ikke gjort nøyaktig slik hun hadde instruert ham.

Hastig tok Olette plass i godstolen og gnukket hendene hardt mot øynene. Huden ble sår og rød, blikket sløret av fuktighet. Hun passet på å sitte foroverbøyd med albuene støttet på knærne. Med hamrende hjerte knuget hun lommetørkleet til en krøllete ball mellom hendene.

– Fru Stubberud …

– Lensmann … Er De her igjen …? Jeg har intet nytt å fortelle Dem. Simen har ikke vist seg, og …

– Jeg har nyheter til Dem, avbrøt han opprørt, – jeg har nettopp vært og snakket med frøken Brandsæther. Det er visse … uoverensstemmelser jeg håper De kan gi bedre svar på.

Vennlige ord med en raslende, hissig undertone. Olette merket seg at lensmannen slet med å stagge sinnet sitt. – Jeg vil gjerne være behjelpelig. Alt som kan hjelpe stakkars Agnete, og som kan kaste lys over hvor Simen befinner seg …

– Hvorfor fortalte ikke De tidligere at Deres sønn hadde frarøvet Dem to hundre spesidaler?

– Jeg … jeg oppdaget det ikke med det samme, forsvarte Olette seg. Hun holdt nesten pusten av engstelse for at han skulle ha forhørt Dina. Enn så lenge virket det som om han bare hadde pratet med Yngvil.

– Det kan så være, fru Stubberud, men De må forstå at alt – selv den minste detalj – kan være avgjørende for om vi skal finne Simen eller ei. De burde ha gitt meg beskjed så fort De fant ut at spesidalerne var stjålet.

Olette betraktet skotuppene hans. De var blanke og svartpolerte. – Jeg beklager, jeg skulle naturligvis …

– Og hvorfor forteller De en annen historie til Dina enn til meg?

– Hva … hva behager? Olette lot som om hun ikke skjønte hva han siktet til. Hun måtte vinne tid til å klekke ut en troverdig bortforklaring.

– Dina sa at hun hadde konfrontert Dem. Hun trodde nemlig ikke på at De ingenting visste om Simens forbrytelse. Til slutt hadde De innrømmet at De hadde bedt Simen om å skade frøken Agnete slik at herr Storstierne ikke ville ekte henne. Stemmer

det?

– Nei nå! Olette reiste seg og hyttet med knyttneven. – Skulle De, som jeg har ansett for å være rettskaffen, tro mer på den satans brannstifteren enn meg? Hun – som skifter ham lik en slange når hun får fordeler av det. Skam Dem, lensmann, ja, De burde sannelig skjemmes over å låne øre til våsepratet hennes. Jeg snakket med Yngvil, men gud bedre om jeg sa noe til den svarthårede førkja!

– Jeg er ikke overrasket over forsvarstalen Deres. Til Dina hadde De sagt at De ville benekte enhver innrømmelse.

– Jeg kan da ikke innrømme noe jeg aldri har gjort! Besinn Dem, lensmann, og tenk grundig etter: Hvorfor i all verden skulle jeg oppsøke Brandsæther om jeg var medskyldig? Ville det ikke vært best å holde meg langt unna?

– Det ville det, medga lensmannen roligere, – men De er klok, frue. De vurderer ethvert trekk i dette spillet. Derfor finner jeg det underlig at det er flere svakheter ved planen Deres.

Nummenheten bredte seg fra ryggen og utover i armene på Olette. Den strålte utover i hendene og prikket i fingrene, men sakte dovnet all følelse bort. Hun sprikte med fingrene for å pumpe blodet rundt, men det hjalp ikke. Å, lensmannen festet ikke lit til forklaringen hennes. – Svakheter … Hun kunne ha bitt av seg tungen. Forsnakkelsen

var en halvveis innrømmelse. – Jeg har ikke hatt noe å planlegge, og da vil De heller ikke finne noen svakheter.

– De trodde planen skulle lykkes til fulle, men De forregnet Dem, fru Stubberud. Simen måtte flykte, han, men det hadde Dere ikke tatt med i betraktningen. Var det derfor han måtte tyvlåne den hesten Harald hadde ridd dit på?

Olette så rett på ham uten å blunke. – Om jeg er så klok som De påstår, ville jeg vel pønsket ut en fluktrute for min sønn på forhånd? Da ville ikke Simen behøvd å stjele en annen manns hest. Da ville han ha benyttet en av våre!

– Dere trodde ikke Simen behøvde å ri dit han hadde lokket Agnete … Han skulle jo ikke mislykkes. De hadde ikke forutsett at Harald skulle komme frøken Agnete til unnsetning. De var også overbevist om at hun var for skremt til å røpe Simens navn.

– Dette gidder jeg ikke høre på!

– Én siste ting før De går, fru Stubberud …

Motvillig måtte Olette stanse og gå tilbake. Hun måtte få vite hva han visste! – Fatt Dem i korthet.

– Jeg fikk med meg et brev fra Brandsæther … Det knitret i papir da han brettet det ut. – Vet De hvem som har skrevet dette?

Til toppen

Bøker i serien