Syndefall (Heftet)

Serie: Årringer 61

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 61
ISBN/EAN: 9788202735012
Kategori: Romanserier
Omtale Syndefall

Viljar er på vei for å hente doktoren til Lyyli når han møter moren, som forteller om taterne som har slått leir på Tangen-jordet. Det ryktes at Emma skal være sammen med dem.

«Kom, vi går og finner Emma.»
«Men vi bør vente på Olaf og Eskil.» Nikolai så usikker ut.
Viljar satte blikket i ham. «Vente til den taterjævelen har slått Emma til døde? Du hørte søsteren min. Nei, vi venter ikke. Vi klarer dette, du og jeg.»

Til toppen

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Viljar hadde aldri sett så svarte øyne på en mann før. Aron var skremmende av utseende, men nå så han direkte farlig ut. Som en illsint slagbjørn som når som helst kunne gå til angrep. Han hadde den digre morakniven i hånden, nyslipt og sylskarp, og så virkelig ut som han skulle til å drepe noen.
Den som har gjort dette … Han skal jeg drepe. Arons ord traff Viljar som et knyttneveslag i magen. Aron hadde funnet Lyyli i en sommerløe, medtatt og dårlig, og i en tilstand som var umulig å skjule. Hun var svanger, og nå veltet den grusomme samvittigheten og skyldfølelsen opp i ham. Han følte at Aron så tvers gjennom ham, men han hadde ikke sagt navnet hans, og Viljar var usikker på om det var ham han mente han skulle drepe. Hadde Lyyli sagt noe om hvem som var far til barnet hun ventet? Viljar visste at det var store sjanser for at det var ham. De hadde hatt samkvem to ganger.
Han ville helst stikke av, rømme huset for aldri å vende tilbake, men det ville virke mistenkelig. Men hvilke alternativer hadde han? Skulle han bli her på Stallanstorpet, og med det velge å bli drept?
Aron vek vekk fra døren inn til soverommet og gikk tilbake til kjøkkenet. Viljars kropp var tung som jern. Han glante på skikkelsen som lå i sengen, sykelig blek og med svetteperler på pannen. Han svelget tungt. Hva i helsike gjør jeg nå?
«Doktoren. Viljar henter doktoren.» Det var en ordre, ikke et spørsmål.
Viljar slet blikket fra sengen og så redd på den svære mannen som travet rundt på gulvet. Han kan umulig vite det … at jeg og Lyyli … da ville jeg ha vært død nå, men han vil kanskje tukte meg til å hente doktoren først?
«Ta Villi. Står på stallen,» beordret Aron i en brysk tone, men Viljar hørte også panikken. Når Aron var redd, måtte det være alvor. Men så husket han at moren hadde snakket om at Aron og Aino hadde mistet sitt første barn under fødselen. Var det minnet om dette som satt i ham nå? En frykt for at det samme kunne hende med Lyyli?
Viljar sprang ut av huset, men det var ikke doktoren han helst ville dra til. Om han enda kunne tatt hesten og stukket av, men det hadde han ikke samvittighet til. Ikke når det kanskje sto om liv. Og han fryktet Aron. Han hadde sett alvoret i blikket hans. Han mente virkelig at han ville drepe den som hadde gjort Lyyli svanger.
Men det kan jo være en annen. Det trenger ikke å være meg. Håpet var tynnslitt og frynsete.
Han salte opp Villi, og da han leide hesten ut av stallen, sto Aron midt på tunet. Det var en villskap i blikket hans.
«Ri som om du har Satan etter deg,» buldret han utover tunet.
Viljar steg hurtig opp i salen. Han trengte ikke gi signaler til hesten, den føyk av sted nedover bakken i så vill fart at han holdt på å ramle av salen.
Og kanskje er det Satan selv som står der oppe på tunet og ser etter meg nå. Men det var Lyyli han så for seg. Det skremmende synet av den struttende magen. Han kunne regne bakover til i fjor sommer. Hvis Lyyli dør, er det min skyld.

Til toppen

Bøker i serien