Silja sto som fastfrosset til bakken og glante på Alva. Hun og Charlotta hadde akkurat kommet hjem fra gjestgiveriet, der de hadde drukket te med Bertine Reimfelt. Nå sto yngstedatteren på trappen med et engstelig uttrykk i ansiktet og sa at Viljar hadde rømt hjemmefra. Tankene raste gjennom hodet. Det var dette hun hadde fryktet. Viljar har rømt med fløterne. Han gjorde alvor av det han har snakket så mye om. Frykten hadde ligget der som en spire helt siden han var guttunge og begynte å vise interesse for fløterne som kom til Tangensjøen hver vår for å drive tømmeret nedover mot Glomma. Han har det i blodet. Han har det fra faren sin. Ingenting av det jeg har sagt eller gjort har kunnet endre på det. Charlottas stemme brøt inn i tankene hennes. «Jeg lurer på om Emma vet noe om dette, om han fortalte det til henne da han fulgte henne hjem.» Silja så på sin eldste datter. Hun følte skuffelse blandet med oppgitthet og frykt. Den siste følelsen delte hun med mange mødre og koner som ble etterlatt hver vår fordi sønnene og mennene dro på fløting. Det var et farlig yrke. Det druknet fløtere hvert år, og ofte var det nykommerne som måtte bøte med livet. Men så kom sinnet. Det brygget seg opp i henne i samme øyeblikk som Eskil rundet hushjørnet. Han plystret muntert med ljåen over den ene skulderen. Skjorten var kneppet opp i brystet og ermene oppbrettet til albuen. De senesterke armene var allerede sommerbrune. Han bråstanset da han så dem. «Det var da en særdeles munter forsamling,» humret han lunt. «Har det hendt noe?» «Viljar har rømt,» sa hun opprørt. Eskil ble alvorlig. «Ja ha …» Han satte fra seg ljåen mot husveggen med rolige og sindige bevegelser, så klødde han seg i nakken. «Ja ha, er det alt du har å si?» Silja kjente sinnet nærme seg demningen som en sprengladning. Eskil sukket og møtte blikket hennes. Så slo han ut med armene. «Det var vel ikke annet å vente? Dette her …» Silja trodde hun skulle eksplodere. «Ikke annet å vente? Visste du om dette?» Eskil så brydd ut. «Nei, kjære deg, selvfølgelig ikke. Men han har da ikke mast om annet siden han ble konfirmert. Ja, lenge før det også. Det er derfor jeg mener det ikke var annet å vente, Silja.» «Men han skal jo studere etter sommeren. Ingeniørstudiene …» begynte Silja, men ble avbrutt. «Dette er så typisk Viljar. Skal vedde på at han ikke torde å si noe til Emma heller.» Charlotta blåste i nesen og la armene i kors. Silja bråvendte seg mot Charlotta. «Hvorfor skulle han si noe til Emma og ikke til oss?» Tonen var på randen av hysteri.

Til toppen