Skjelven og nedtrykt krøp hun opp på den smale og harde sengebrisken igjen. Halmen stakk henne i ryggen, og om den hadde luktet vondt før, var det enda verre nå. Hun følte seg like skitten og uren som prestene påsto at barselkvinner var. Kunne hun enda få sove, gli inn i en drømmeløs søvn der ingen redselstanker fantes, men hun var lys våken og følte seg underlig oppspilt, hadde ikke engang behov for å lukke øynene.
Hun tok seg i å lytte etter lyder. Kanskje gutten var plassert i varmestuen? Så vidt hun kunne bedømme var det bare dagtrappen til dormitoriet som lå mellom dette rommet og kalefaktoriet. Det var ikke utenkelig at søster Potentia og søster Konstantia hadde tatt ham med til det eneste rommet som var oppvarmet i klosteret. Riktignok visste hun at man ofte holdt et nyfødt spedbarn oppunder ljoren når det snødde om vinteren for at barnet skulle herdes, eller for å se om det var sterkt nok til å overleve, men det var ikke sikkert nonnene hadde rede på dette ritualet.
Enda hun holdt pusten for å høre bedre, var det umulig å oppfange en eneste lyd. Hun hadde ikke begrep om hvilken tid det var på døgnet, det kunne være midt på natten for alt hun visste. Når hun forsøkte å regne det ut, gikk tankene i stå. Hun husket at det var etter tertia, fjerde bønnetime, hun ble ført ned til fru Thoras talestue, men hvor lenge kunne hun ha oppholdt seg i mørkecellen, og hvor lenge hadde hun vært her i rommet før fødselen var over? Dessuten visste hun ikke hvor lenge hun hadde ligget i uvett etterpå. 
De måtte da komme med mat til henne. I hvert fall noe å drikke, tenkte hun og fuktet de tørre leppene. De var sprukne, og hun kjente den søtlige smaken av blod.
Det føltes som om hun hadde ligget her en evighet. Selv fødselen begynte å bli som et fjernt og vondt minne. Var det i går det hendte? Kunne hun ha ligget her i flere netter? Men hun kunne ikke huske at hun hadde spist eller drukket, og et menneske overlevde neppe mange døgn uten vann. Hodet var som et kaos av forvirrede tanker, så snart hun fikk tak i én, forsvant den igjen og ble straks etterfulgt av en annen som var like vanskelig å holde på. Det var omtrent som å gripe etter en fisk med bare nevene.
Da oppfanget hun endelig lyden av fottrinn utenfor døren. Slåen ble slått fra, og lys strømmet inn til henne. Et kort øyeblikk var hun i tvil om hun skulle gjøre seg bedre eller dårligere enn hun var. Hvis det var fru Thora som kom for å pine et svar ut av henne, var det best å late som om hun lå i uvett fremdeles, men hvis det var en av søstrene som kom med mat, ville hun trygle om å få vite noe om gutten.

Til toppen