Gabriel lyttet på brystet hennes, prøvde å høre på lungene også. Det han fryktet aller mest, var knekte ribben og skade i lungene eller andre viktige organer, men så langt virket alt normalt. Hun pustet rolig, så han fortsatte å undersøke armer og ben. Noen gamle blåflekker og nye skrubbsår var det, men ikke noe farlig. Da han strøk hendene over hodet hennes, kjente han en stor kul og et blodig kutt. Det hadde størknet i håret hennes. Han renset det varsomt og lot henne så være. Han la et par fingre mot halsen hennes. Blodet pumpet fort gjennom årene, kjente han. «Bera,» hvisket han og klappet henne varsomt på kinnet. «Bera, du må våkne. Hør du mæ?» Gode gud, om hun ikke våknet! «Bera!» Stemmen var blitt høyere, og endelig glippet hun med øynene. Blikket virket tåkete, og hun sovnet igjen straks. Han forsøkte på nytt. «Bera, du må våkne.» Hjertet hamret i brystet, og nevene skalv ørlite. I verste fall hadde hun fått en alvorlig hjerneskade, og da var det ingenting han kunne gjøre. Store, allmektige Gud, ba han og tenkte at han kanskje sendte for få bønner til Ham der oppe. I konfirmasjonstiden hadde de blitt innprentet at takksigelsene skulle være minst dobbelt så mange som det de ba om tilbake. Kanskje hadde Vårherre glemt ham. Om Bera døde fra ham nå, så orket han ikke mer. Akkurat der og da var det ikke tvil i hans sjel. Da hadde han ikke mer å leve for. Hun glippet med øynene og beveget leppene så vidt. «Bera, hør på mæ nu. Ikke søv. Ka heite hesten som du e så glad i?» Det var det eneste spørsmålet han kunne komme på som ikke ga et ja- eller nei-svar. «Melle,» hvisket hun. Han lot henne sove videre og bøyde nakken. «Takk!» hvisket han. «Så hadde du ikke glømt mæ likevel. Eller kanskje va det ho Bera du holdt øye med?» Han smilte og kjente at tårene ikke var langt unna. Han reiste seg, svelget og gikk et par runder på gulvet før han satte seg igjen. Faren var ikke over, men han følte seg litt tryggere. Hun hadde nok fått et kraftig støt i hodet da hun traff bakken, tenkte han og så det hele for seg. Hesten som steilet og Bera som falt bakover. Han grep den smale hånden hennes og la den mellom begge sine. Det forekom ham at han hadde opplevd nesten det samme en gang før. Den gangen for rundt halvannet år siden, da han fant Bera i veikanten. Forfrossen, skitten og tynn. Han hadde sittet vakt over henne hele natten, i dyp redsel for at hun skulle dø fra ham. Han smilte sårt. Bera var av sterkere stoff enn som så, og hadde overlevd uten synlige skader. Han fikk sette sin lit til at hun gjorde det nå også. En hodeskade kunne gå riktig galt. Han strøk seg trett over fjeset og sukket. Hånden hennes hadde små skrubbsår og arr. På ny måtte han smile litt for seg selv. Det var vel likt henne, uvøren som hun var. Hvordan skulle det gå med henne senere i livet? Ville hun finne en mann som godtok henne akkurat slik hun var? En kvinne som nektet å sitte pent i ro med broderier og poesibøker? Det var naturligvis å håpe på at hun med tiden ville forandre seg og bli roligere. Hesten skulle i alle fall bort. Helst så fort som mulig. De kunne ikke ha en hest som gikk opp på to uten grunn. Forhåpentlig ville ikke Bera ri mer heller etter dette. Han flyttet blikket mot fjeset hennes. Tok han fra henne en glede ved å nekte henne å ri? Ville hun hate ham? Han strøk henne varsomt over kinnet. «Du vil kanskje telgje mæ med tida,» sa han lavt. «Æ gjør det tel ditt eget beste, førdi æ ikke vil møst dæ.» Stemmen ble tykk, og han tidde. En stund ble han sittende i stillhet før han igjen prøvde å vekke henne. Nå festet hun blikket på ham. «Kordan føl du dæ?» spurte han. «E du kvalm?» Hun nikket så vidt. «Og trøtt.» «Du skal få sov litt, men æ må vekk dæ innimellom,» sa han og klemte om hendene hennes. Øyelokkene gled igjen, og hun sovnet. Gabriel ble sittende og studere henne. Han hadde i det minste fått kontakt med henne, og det var et godt tegn. Ingen hjerneskade, mest sannsynlig bare en kraftig hjernerystelse. Agnete kom inn og lukket døren bak seg. Gabriel visste at det var henne før hun snakket. Han hørte det på stegene og knitringen i kjolen. «Kor har du vært?» spurte hun høyt. Sinnet blusset opp i ham. «Kan du vær snill å demp dæ?» freste han sammenbitt. Hun stilte seg ved siden av ham og trakk på skuldrene. Men da hun snakket igjen, var det mer dempet. «Kommer ho tel å overlev?»

Til toppen