Et skrik brøt stillheten, etterfulgt av et plask, som om noe eller noen brøt vannflaten. En foss av kald sjø slo innover bryggen, før det ble stille. Synnøve sto med hjertet i halsen og lyttet. Mørket rundt henne var kvelende, det føltes som hun ble innhyllet i et svart teppe. Hun klarte ikke å tenke, klarte ikke å reagere. Hva hadde skjedd? Hun strøk seg over pannen og boret fingrene i håret. Rev og slet, mens smerten fikk henne ut av lammelsen. Hun prøvde å forstå hva eller hvem som hadde skreket. Blikket hennes virret rundt, skimtet lampen i kjøkkenvinduet, som kastet et matt skinn over tunet. Tunsteinen så truende ut, som en diger kjempe lå den der og voktet på henne.
Hadde noen falt utfor bryggen? Hun bøyde seg frem og lyttet, men det eneste hun hørte, var klukkingen av bølgene som slo mot bryggepålene. Som om noen lo der nede i dypet. De forvirrede tankene samlet seg, og sannheten gikk opp for henne. Det var Jenny som hadde falt utfor bryggen. Hvorfor hadde hun gjort det? Visste hun ikke hvor lett det var å snuble i mørket? Hun hadde advart henne, eller ...? Sannheten gikk opp for henne i all sin grusomhet. Det var som om hun kjente Jennys rygg mot håndflaten. Styrken i hånden, og viljen til å fjerne henne for alltid.
Hadde noen sett henne? Hun lyttet, kjente kulden gjennom klærne. Ilden i henne var slukket, og det eneste hun følte, var svart fortvilelse. Hun måtte bort herfra, dra hjem og late som ingenting. Krype ned i sengen og glemme det som hadde skjedd. Hun listet seg bortover svaberget, krøp sammen for å gjøre seg minst mulig, for ingen måtte se henne. Det var så mørkt at det var vanskelig å se hvor hun gikk. Hun snublet og falt i en vannpytt mellom to steiner, men kavet seg opp igjen. Ble redd for å falle i sjøen. Slik som Jenny? Hun hikstet og gråt, forsøkte å ta seg sammen, men redselen holdt henne i sitt favntak. Det var ikke meningen at Jenny skulle dø. Det var et uhell, var det, overbeviste hun seg om.

Til toppen