Olaug lo. "Du ser overrasket ut. Trodde du ikke at jeg kunne bli svanger?"

"Jeg trodde på deg da, men vet bedre nå. Den største feilen jeg har gjort, var å dele leie med deg. Du sa det var trygt." Holger stirret på henne.

Det rykket til i Olaugs ansikt. Hun var blitt smalere etter fødselen, blekere også, og øynene så større ut. "Du er ikke bare en guttunge, men du er dum også. Knut er annerledes."

"Så hvorfor ble du ikke hos ham? Eller er han i nærheten, kanskje?"

"Du virker opprørt. Du skulle vel aldri være svartsjuk?"

Det ble sagt i en spydig tone, og Holger ristet oppgitt på hodet. "Du har ikke skjønt det, du, Olaug. Du leker med folks følelser, og det er sårende. Noen ganger kan det til og med være farlig. Det kommer jo an på hvem du legger deg ut med."

"Jeg skjønner at du fremdeles bryr deg om meg. Du gjorde det da jeg bodde her også, jeg kan forestille meg hvordan du hadde det da du oppdaget at jeg var borte. Det var en lærepenge. Du kan ikke skalte og valte med folk som du vil."

Han ristet oppgitt på hodet før han kastet nok et blikk på spedbarnet. "Hvorfor kommer du hit med ham? Klarte ikke Knut å ta vare på dere? Det skulle ikke forundre meg om du har sagt til ham at han er faren, men kan noen av oss være sikre? Hvor mange delte du leie med mens du bodde på Tønset? Knut. Slåttekaren? Hvor mange flere er det?"

Olaug var blitt blek. "Det var bare deg. Og Knut," la hun til.

"Og Knut," hermet han. "Å tenke på at du lå med bestekameraten min, er verre enn å tenke på at du lå med halve bygda. Hvordan skal jeg kunne tro på det du sier? Du gjør jo ikke annet enn å fare med løgn."

"Det er ikke sant. Jeg …"

Brått klarte han ikke å styre seg lenger. "Kom deg ut!" brølte han. "Og ta ungen med deg."

"Men Holger," hun hørtes brått fortvilet ut. "Skal du ikke se på ham? Han ligner på deg."

"Jeg har sett nok, og du bestemte deg for å dra med Knut. Alt som var igjen etter deg, var et brev. Hvordan kan du innbille deg at det bare er å banke på døren her, og så er alt i orden igjen?"

Olaug så på ham. "Hva skulle jeg gjøre? Ville du ha latt meg dra hvis du visste helt sikkert at barnet var ditt?"

Han svarte ikke, og hun fortsatte. "Knut lurte meg til å bli med ham. Han var skråsikker på at det var han som var faren, enda jeg sa det som det var."

"Så Knut lurte deg?"

Olaug nikket. "Ja, jeg vet at du tror godt om Knut, men han gjorde det. Du og jeg hadde det ikke enkelt. Jeg var lei meg og ville gjøre det lett for deg."

"Jeg tror ikke et ord av det du sier," svarte han.

"Du påstår at jeg lyver, men jeg lurer på hvem som er verst av oss. Yngve er din sønn, men du vil ikke ha noe med ham å gjøre. Det hadde jeg aldri trodd om deg, Holger."

Idet hun forlot stuen, dirret han av harme. Han kunne ikke huske at han noen gang hadde vært så rasende. Ikke en gang da han sloss med slåttekaren hadde han vært så sint. Alle ukene med uvisshet hadde gjort noe med ham. Han var ikke kjær i Olaug lenger. Kan hende hadde han aldri vært det. Uansett hadde hun ødelagt alt som kunne kalles tillit, og det hjalp ikke at han kunne være far til gutten. Olaug hadde valgt Knut fremfor ham. Hun hadde delt leie med kameraten hans, og Holger hadde trodd på løgnene hennes.

Lystløgnersken ble hun kalt. Det var det navnet han skulle bruke fremover. Hun skulle få bite i seg alt hun hadde sagt!

Til toppen