Roald hadde stanset ved butikken for å gå inn og slå av en prat med Hågensen, kjøpmannen som hadde drevet landhandelen i bygda og selv stått bak disken så langt tilbake Roald kunne huske. Butikken hadde alltid vært møtested for bygdas folk, helst gamlingene, som utvekslet både sannferdig og løgnaktig sladder. De fleste i bygda kjente Roald godt fra før, og som lege høstet han stor tillit hos folk, så han regnet med at hadde det skjedd noen viktige hendelser den siste tiden, ville de sikkert fortelle ham det. Han hadde derfor håpet å få vite hva som foregikk rundt om på gårdene og i området rundt Lønnetorpet.
Dessverre var det ikke så mange mennesker i butikken da han kom dit. Da smeden i bygda forlot butikklokalet nesten samtidig som Roald kom inn, hadde han blitt alene med Hågensen. Og Hågensen hadde ikke hatt mye av interesse å fortelle. Så det hadde ingen hensikt å kaste bort dyrebar tid hos den tilårskomne kremmeren.
For syns skyld kjøpte han med seg en pakke med tre såpestykker som Hågensen påsto at det var kona hans som hadde kokt. Idet han var på vei ut, dukket det opp noen han kjente, som han følte han måtte veksle noen ord med, så gikk han ut og satte seg inn i bilen. Bilmotoren hostet og harket litt idet han vred om nøkkelen før den døde ut og ble stille, og han kom på at han kanskje burde dra i choken for å få den til å tenne. Normalt trengte han ikke det, men oppholdet hadde tatt litt lengre tid enn han hadde regnet med. Så nå var det på tide å komme seg av gårde til Lønnetorpet.
Sist han forlot morens småbruk, hadde han vært fylt av en sterk uro. Det var noe som ikke stemte der. Det var mye som ikke stemte. Mye som gjorde ham urolig, og som han måtte undersøke nærmere. At Lilja ikke var hjemme da han kom til torpet forrige gang, hadde vært foruroligende nok. At hun ikke hadde kommet hjem før nærmere midnatt, attpåtil med brukne ribbein, hadde ikke gjort det bedre. At hun hadde virket nervøs og anspent hele tiden mens han var der, var ikke bare innbilning, det var han sikker på. Og forklaringene og unnskyldningene hennes da hun kom hjem etter den påståtte fisketuren, hadde vært så usannsynlige og tåpelige at han ikke hadde trodd på noe av det, men han hadde ikke villet gå nærmere inn på det eller krevd å få sannheten ut av henne der og da. Hadde det ikke vært for at både moren og Kirsten hadde oppført seg som vanlig, ville han ha mistenkt Lilja for å ha latt seg vikle inn i illegale handlinger mens han var borte. Men det var vel ikke mulig å drive med noe slikt rett foran nesen på de to andre, uten at de hadde kjennskap til det? Og at moren skulle være innblandet i noe ... Nei, det hadde han vanskelig for å tro. Han tvilte også sterkt på at moren og Kirsten ville ha klart å holde tett og ikke røpe seg dersom de hadde visst om noe det ikke skulle snakkes om.
Likevel ... Noe var galt, det følte han seg temmelig sikker på. Og det at Lilja ikke kunne være ærlig nok og fortelle ham hva hun drev på med, bekymret ham. Det naturlige ville vel være at hun betrodde seg til ham, og ba om at han også hjalp til. De var tross alt mann og hustru. At hun ikke hadde sagt noe til ham, kunne tyde på at hun ikke stolte på ham. Og hva kunne i så fall være årsaken til det?
Han hadde bestemt seg for at det var bedre å late som han trodde på løgnene hennes, og la henne løpe linen helt ut. For om han kunne gripe henne på fersk gjerning, kunne kan kanskje få en større fangst. Ble det storfangst av ettersøkte flyktninger, som tyskerne hadde satt en høy pris på, kunne det kanskje resultere i en bra belønning til ham.
Han bannet lavt for seg selv da han måtte gripe hardere om rattet for å holde bilen på stø kurs idet han kjørte inn i en brå sving som lå i et skyggeparti, der solen ikke hadde nådd å tine det tynne islaget som hadde lagt seg om natten. Grusen var brått glattere enn forventet, men han klarte å holde seg på veien. Han fikk kanskje ta det litt mer med ro hvis det var like glatt i bakkene videre ned mot gården. De høye trærne og den tette skogen langs strekningen gjorde at mye av veien lå i kjølig skygge.

Til toppen