Tåkenatt (Heftet)

Serie: Papirslottet 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Papirslottet
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202574703
Kategori: Romanserier
Omtale Tåkenatt

Celia har sett for seg tilværelsen på Alvøen som ren idyll. Men brått går det opp for henne at det er drama og prøvelser som venter. Til alt overmål blir hennes far liggende i uvett etter hendelsen i rabarbraåkeren. Alle er sikre på at det er den ravgale Lorte-Lovinda som står bak ugjerningen.

«Hun vil dingle for dette,» sa en dyp mannsstemme. Det lød som Cornelius Winther.

Det var så mange tanker i Celias hode, og hun følte seg ør fremdeles. Først nå gikk det opp for henne hva de trodde.

«Det var ikke Lovinda,» sa Celia, høyt og tydelig.

Døråpningen til nordværelset ble med ett fullt av lange ansikter og trillrunde øyne som stirret på henne. «Celia? Hva sa du nå?» spurte Fiona måpende.

Til toppen

Andre utgaver

Tåkenatt
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Celia sperret opp øynene. «Har De lagt … hans egen …» Hun kunne ikke engang ta ordet i sin munn. «… på min fars sår?»

«Det er riktig. Hans egen skarn. Blandet med brente urter, geitramsfrø og bjørnefett. Utenpå ble det lagt groblad. Og en magisk formular ble fremsagt. Det var det som lukket såret og stemmet blodet. Derfor er herr Wilhelm nå utenfor livsfare.» Edel Straume så selvgod ut da hun vendte ryggen til søstrene. «Er De ferdig med urtene han skal drikke, fru Lone?»

Husholdersken sto vendt mot vinduet. «Frøken Edel, De må visst skynde Dem med å fremsi formularet for tredje gang, for de dekker til liket. Jeg tror legen og lensmannen vil komme hit nå.»

«Ja vel!» Edel enset ikke Celia og Fiona, men stilte seg ved sengen og løftet armene. Hun kneppet fingrene til en knute.

«Stat blod, so vatne stod i Jordans flod.

Stat Blod, so mannen i helvete stod,

der viste rett, men gjorde vrangt.

Stat blod, still blod!»

Edel senket hendene og bøyde hodet, slik presten pleide å gjøre etter bønn.

«Gud bedre og bevare oss,» mumlet Celia. Hun visste ikke helt hva hun skulle tro, men etter det hun hadde sett, hadde Lone kun forbundet det blødende såret, og Edel hadde fremsagt noen ord med høytidelig røst.

«Blør fars sår fremdeles?» Fionas stemme var lav. «Hodet er forbundet, så det vet vi vel ikke?»

«Herr Wilhelm blør ikke lenger,» erklærte Edel uten å snu seg.

Lone slapp gardinet. «Nå er det ikke så mye doktoren kan gjøre, for Edel har gjort det som behøvdes. Jeg går nedenunder og lager frokost til herskapet. Takk, frøken Edel. De har i sannhet en stor gave. De har trolig reddet herr Wilhelm Piils liv.»

Husholdersken forlot værelset, og kort etter trådte Cornelius Winther inn i med legen og lensmannen etter seg.

«Her ligger herren.» Det var ikke den syke i sengen papirmesteren festet blikket ved, det var Fiona.

Og Fiona så på Cornelius. Det var mange tause ord mellom de to, men det var trolig bare Celia som la merke til det. Han stanset like foran Fiona.

Lensmannen ble stående i døren. Taus og med årvåkne øyne som saumfor værelset og dem som var i det.

Legen gikk bort til sykesengen og skjøv på forbindingen slik at han kunne kjenne på pasientens panne. «Hvordan står det til med herr Piil? Hva består skaden i? Hva har dere gjort så langt?»

«Jeg har gjort det meste, og min behandling vekket herren fra bevisstløsheten. Han bare sover nå, selv om det er en dyp søvn.» Edel sto med foldede hender og senket nakke, og med et lite smil om munnen som tydelig viste at hun var fornøyd med å være den som hadde reddet Alvøens eier.

For å unngå lensmannens blikk gikk Celia bort til vinduet og så etter Scott. Han hadde lovet å være i nærheten av henne når hun skulle avgi forklaring. Men papirsvennen var ikke å se. Bare han ikke hadde gått tilbake til verket og overlatt Celia til seg selv. Hun kunne trengt en venn nå.

Edel snakket fremdeles. «Jeg har lagt på en grøt av alun og bjørnefett som jeg brant, og dessuten stillet blodet.»

Doktoren fnøs. «Stillet blodet? De vet at blodstrømmen opphører av seg selv?»

Celia snudde seg og så at Edel smilte vitende og ristet på hodet.

«Blodet stanser når man får det til å stanse, min gode herre.» Stemmen var lys og fager. «Dette vet jeg med sikkerhet. Mine kunnskaper er nedarvet fra en lang rekke av kloke koner, som har reddet mange menn, kvinner og barn fra den sikre død.»

Lensmannen lo muntert. «Bjørnefett? Hvor fikk De det fra? De har kanskje skutt bjørnen selv også?»

«Selvsagt ikke,» svarte Edel, og kinnene ble rosenrøde. «Bjørnefettet har jeg byttet til meg på et marked for noen år siden. Jeg brukte det på herr Piil uten tanke på å få noe tilbake.»

«Da har De nok blitt lurt,» bemerket lensmannen hånlig.

«Nå vel. Det har vel ikke skadet,» sa legen overbærende og berørte lintøyet som var surret rundt den sykes hode. «På større sår må revnen ofte lukkes. Har De gjort det, frøken?»

Den unge kvinnen glippet med øynene. «Hva mener De?»

«Har De sydd sammen huden eller brent såret med et brennjern?»

«Nei …»

«Da er ikke blødningen opphørt. Såret vil blø igjen når omslaget og forbindingen fjernes, og det vil fortsette å blø til det lukkes. Her er det meget å gjøre, ser jeg.» Han tok av seg den svarte frakken og ga den til Edel. «De kan bli og hjelpe meg, frøken, hvis De adlyder meg, ikke går i veien, og ikke taler mer enn høyst nødvendig.»

Edels kinn var fortsatt røde da hun nikket og neiet.

«Lensmann. Det ligger mer i dette enn de fleste vet.» Cornelius Winther tok et steg bort fra Fiona mens han ventet på å få alles fulle oppmerksomhet. Uten å verdige Celia et blikk vendte han seg mot lensmannen. «Som forvalter av Alvøen i herr Wilhelms sørgelige fravær er det min plikt å melde om at det varfrøken Celia som kastet stenen på sin egen far.» Han pekte på Celia. «Den unge og ubetenksomme, og etter min mening altfor frittenkende unge kvinnen, som motarbeider sin egen søster. Jeg er sikker på at De vil avhøre henne og søke etter motivet for denne grufulle handlingen.»

Det var ikke den herskesyke papirmesterens ord som sved mest. Det var Celias egen søster som fikk henne til å gispe etter luft.

Fiona trådte frem og stilte seg ved siden av Cornelius Winther. Blikket var kaldt da hun nikket langsomt.«Herr Winther har rett. Det er noe galt med min søster. Noe svært galt.»

Til toppen

Bøker i serien