I flere sekunder satt de bare og så på hverandre. Frederico med et svakt smil om munnen og et dypt og gjennomborende blikk som vekket til liv hvert eneste lille minne om de vidunderlige dagene og nettene de hadde hatt sammen i regnskogen. Hver eneste følelse som hun så hårdnakket hadde strevd med å fortrenge, sprang nå ut som en blomst i sakte film. Hvert minne var som et kronblad som foldet seg ut og viste seg i all sin skjønnhet. – Hvorfor kom du hit nå? Hva vil du? hvisket Amanda, uten å vite hvorfor hun hvisket. Juan satt ved bordet deres utenfor kafeen, han kunne uansett ikke høre hva hun sa. – Jeg kom for å se deg danse, svarte Frederico og lot smilet folde seg ut i det vakre ansiktet. – Nå har du sett det, sa hun. – Er det noe mer du ...? – Selvfølgelig er det noe mer, avbrøt han henne, og nå hadde alvoret overtatt plassen i de brune øynene. – Det vet du godt. Det vil alltid være noe mer mellom deg og meg. – Vil det? Hun så kaldt på ham mens hjertet hamret i brystet og trangen til å strekke frem hånden og røre ved ham truet med å overskygge alle motforestillinger og all forsiktighet. Gjennom den åpne døren inn til kjøkkenet så hun Angela stå ved oppvaskbenken og kaste raske blikk over skulderen og bort mot dem. – Ja, tror du ikke det? Han var den som først rørte ved henne da han la en sterk og varm hånd over hennes mens den hvilte på bordplaten mellom dem. Blikket hans forlot ikke ansiktet hennes et sekund. – Nei. Amanda hørte selv hvor spak og lite overbevisende stemmen lød. – Jeg tror ikke det, sa hun og dro til seg hånden. De satt tause i noen sekunder, så spurte Amanda mens hun så utfordrende på ham: – Hvordan har din kone det? – Bra, svarte han, og nå var det skjeve, lille smilet tilbake. Det virket nesten som det moret ham at hun så tydelig la for dagen hva det var som skapte kulden hos henne. Som gjorde at hun så febrilsk hadde klørne ute og ønsket å skape avstand. – Og lille Carita? Amanda fortsatte den kalde krigen sin. En krig som overhodet ikke stemte med den prosessen som raste i hennes indre. Som bare ville skape fred og forsoning. Varme og kjærlighet. – Carita har det utmerket. Han smilte. – Hun vokser så altfor fort. Jeg er så mye hjemmefra at jeg ikke får fulgt med på alt det nye hun lærer seg eller i utviklingen hennes. Men selv om jeg er mye borte, er Rosanna en god mor, så Carita har det bra. Han snakker om dem begge med kjærlighet, tenkte Amanda og så på ham, full av undring. Hvordan klarer han det? Hvordan kan han komme hit og påstå at vi to har noe sammen, og samtidig gi uttrykk for så mye omsorg og kjærlighet for familien sin? Hvorfor kom han nå, etter mer enn et år uten noe forsøk på å ta kontakt med henne? Hvorfor kunne han ikke bare ha holdt seg unna? Og hvorfor gikk du selv og satte deg hos ham? tenkte hun i neste sekund. Hvorfor gikk du ikke ut til Juan i stedet, og lot Frederico sitte alene her inne? Hva var det som trakk henne mot ham når hun visste hvilken sterk påvirkning han hadde på henne? Hun ble avbrutt i grublingen av at Juan plutselig sto ved bordet deres, og med hard stemme og blikket festet på Frederico gjorde henne oppmerksom på at musikerne hadde tatt oppstilling igjen. Det var på tide å gjøre seg fortjent til pengene Joaquin betalte for å ha dem dansende der ute.

Til toppen