Tapte minner (Heftet)

Serie: Brenninger 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Brenninger
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202652616
Kategori: Romanserier
Omtale Tapte minner

Uværet har rast fra seg da Olve finner en livløs skikkelse i fjæra. Imens er Eir meldt savnet, etter at hun uteble fra arbeidet hos fru Nome. Disa er urolig, og bestemmer seg for å konfrontere væreieren, og ikke minst sønnen hans, slampen Severin.

Herr Nome reiste seg, ildrød i ansiktet. «Fanden vet hvor den jenta har tatt veien, ungpiker som henne er totalt uberegnelige. Jeg sa det til fruen, vi skulle aldri ha ansatt en fattiglus, en slik ...» Han holdt inne da han så hvordan det lynte i øynene til Disa.

«Dere får bare håpe at hun lever, da,» sa hun skarpt. «For hun bærer på handelsstedets arving.»

Til toppen

Andre utgaver

Tapte minner
Bokmål Ebok 2020
Tapte minner
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Karen Støylen:

Utdrag

Havet hadde stilnet, men fremdeles slo urolig sjø inn fra vestsiden av Ytterøya. Flokker av måker seilte i den kraftige vinden over de hvite bølgene som rullet mot skjær og land. Det var morgen, men fremdeles var det lys i toppen av det okergule fyrtårnet som ruvet høyt over bakken.

Olve lot hunden sin fare av sted, mens han selv gikk ned til naustet for å se om den korte høststormen hadde ødelagt noe der nede. Naustet sto østvendt, i le for den verste vinden, men det hadde vært et underlig uvær, og kastevinden var kommet fra alle kanter, så han måtte være sikker. Heldigvis lot alt til å være i stand. Likevel var det med en uro i kroppen han fortsatte. Han priste seg lykkelig over at sildefisket var over. Det hadde vært mange åpne båter ute på feltet under sildeinnsiget, og en åpen båt, tungt lastet med glinsende sild, ville lett velte om storbåra fikk tak. Men selv om denne stormen kun hadde rast om kvelden og natten, før det løyet i grålysningen, kunne det fortsatt være noen som holdt på med kveldsfiske.

Han prøvde å riste bort de urolige tankene.

«Det vil no helst gå godt,» mumlet han for seg selv.

I det siste hadde han begynt å føre indre samtaler med seg selv, og han kjente at han gledet seg til fyrassistent Audun Villanger kom til øya, før vinterværet og mørket kom for fullt. Da måtte de være minst to personer for å drifte fyret.

Olve vandret videre langs fjøra, slik han pleide å gjøre. Men vandringen var annerledes etter dårlig vær og netter med uvær. Han ble ekstra oppmerksom og på vakt. En kunne finne så mangt. Om ikke annet, så var det ikke uvanlig at det fløt i land rekved han kunne bruke, enten til å lage ting eller til fyring. Her på Ytterøya var det knapt med trær og ingen torv å hente lenger.

Han gikk alltid langs østsiden først. Om det lå en båt og skvulpet i fjøresteinene, ville eieren fra Holmsund være ham evig takknemlig om han tok seg av den. Men han så ingenting annet denne morgenen enn en brukbar fjøl, som han hev inn på land for å kunne hente den senere.

Han stanset. Selv om været hadde roet seg, kom det fremdeles en sur vind vestfra, men han hørte nå tydelig at hunden bjeffet i det fjerne. Det kunne bety så mangt. Det kunne være tåken som var på vei inn fra havet, eller fisk som var blitt slengt i land. Det kunne også bare være en død måke, men noe var det alltid. Hunden hans bjeffet ikke for ingenting, og han kjente hvordan bena begynte å bevege seg raskere over de glatte steinene. For etter å ha tilbrakt så mye tid sammen, Bjønn og han, var det som om Olve kunne høre forskjell på måten han gjødde på. Kom skodden, var det en slags uling i bjeffene. Var hunden redd eller usikker, kom det gjerne pipende lyder. Men nå nigjødde han som om det virkelig var fare på ferde, og Olve begynte å løpe mot ham.

Det første som slo ham, var at en nise eller kobbe var skylt i land og var blitt slått i hjel mot steinene under uværet. Men da han kom nærmere, kjente han hvordan hjertet begynte å hamre tungt i brystkassen.

Et menneske. Det måtte være et menneske som lå der.

Til toppen

Bøker i serien