Farens hånd lukket seg om Ailas. Huden var hard og preget av arbeidet i gruva, men grepet var mykt, varmt og trygt, slik hun husket det fra hun var liten og trengte trøst. Hun møtte blikket hans.– Jeg trodde du hadde sovnet, sa Aila og smilte varmt. Med den ledige hånden strøk hun håret kjærlig bort fra pannen hans. Det burde vært klippet. Ansiktet var ubarbert, men han kledde det på et vis. Selv om årene, det harde slitet i gruva og sykdommen hadde eldet ham, var han fremdeles en pen mann med et muntert glimt i øynene. Nå var de sløret av feberen som herjet i den magre kroppen.– Sitt litt hos meg, Aila, sa han lavt.Uten å slippe hånden hans, satte hun seg på stolen ved siden av sengen og lente seg litt frem.– Det er så godt å se deg igjen, far. Jeg var så redd for at jeg kom for sent. Jeg tenkte på deg under hele reisen.– Jeg har ventet på deg, lille fugl. Ikke vær bekymret for meg, bare jeg får hvilt meg, er jeg like god igjen. Jeg skal ikke dø ennå. Det er denne forbannede hosten som tar kreftene fra meg. Fortell meg hvordan du har det. Er William med deg?Aila kjente et sårt stikk i brystet.– Nei, han er i Afrika.– Hvorfor er han der? Han skulle vært her sammen med deg.Aila visste ikke helt hva hun skulle si. Hun orket ikke fortelle ham sannheten, ikke nå. Det kunne vente.– Vi kan snakke mer om det senere, sa hun.Faren så tankefullt på henne.– Og barna dine? Er de her?– Det er de, sa Aila. – Elizabeth har vokst siden du så henne, og Scarlett, min yngste, er en fortryllende søt liten pike på ett år nå.– Jeg gleder meg til å hilse på dem, sa faren. – Hva med Isak, får du treffe ham mens du er her?– Jeg håper Gard gir meg lov til det, sa hun. – Har du snakket med ham?

Til toppen