Jostein dro en hånd gjennom den lyse luggen. Det var ganske lummert i klasserommet. Han kneppet opp vesten og åpnet et par knapper i halslinningen for at ikke varmen skulle distrahere ham. Plutselig fikk han høre en merkelig lav brumming bak seg. Han snudde seg og oppdaget at Morten satt og gjorde narr av dialekten til Wilhelmsen. Jostein ristet oppgitt på hodet av ham. Han syntes det var lite voksent gjort av en på 25 år, uansett hvor snål professor Wilhelmsen var. Noen minutter senere fant Morten på nok en morsomhet, og et par yngre medelever frydet seg stort. Morten hadde fisket opp lommeuret sitt og fanget inn solstrålen på den blanke urskiven, og forsøkte nå å sikte inn Wilhelmsen. En liten lysende kule danset rundt i professorens ansikt før den omsider festet seg til øynene. Det varte flere sekunder før Wilhelmsen skjønte at noen drev gjøn med ham. Han stanset midt i en setning, løftet blikket fra boken mens kjevene strammet seg faretruende. Akkurat da banket det på døren. Elevene hørte det, men professoren var bare opptatt av å peile inn synderen.

– Hvem er det som prøver å være morsom? brummet han hissig. – Slike dumdristige forstyrrelser godtar jeg ikke!

Det ble helt stille i klassen.

– Nei, det er vel ingen som tør å stå frem? tordnet han, uvitende om at døren i det samme gikk opp bak ham.

Perpleks reiste Jostein seg, for borte i døren stod rektor Baunsgaard med ingen ringere enn frøken Krag ved sin side.

Wilhelmsen stirret forvirret på Jostein.

– Nei, ikke … ikke Dem, stammet han. – Det nekter jeg å tro!

Jostein kremtet, og kastet et forklarende blikk mot døren. – Jeg blir nødt til å gå!

Professoren snudde seg mot døren og oppdaget at de hadde fått besøk, og det samtidig med at han i øyekroken oppdaget fliret rundt munnen til Morten Smith. – Jeg er redd det blir stryk på Dem, Smith! advarte han Morten. – Etter timen blir De igjen her!

Så snudde han seg mot Jostein som var på vei mot døren. ­– Det går bra, herr Jellerød, nikket han, og nå var tonen plutselig vennlig. – Og hvis De har spørsmål, så stiller De dem bare i neste time, så skal jeg svare Dem!

Det var med blandede følelser Jostein gikk mot døren. Hva pokker innbilte frøken Krag seg som våget å forstyrre på den måten midt i undervisningen? Kom hun for å spørre ham om hva han ønsket seg til middag?

– Da har vi den unge mannen her, som De spurte etter, hørte Jostein rektoren si henvendt til frøken Krag idet han lukket døren bak Jostein inn til klasserommet. Så overlot han dem til hverandre, og forsvant opp korridoren.

­– Ja, hva gjelder det denne gangen? spurte Jostein hardt, for noe sa ham at det var blitt et visst system i besøkene hennes. Stadig kom hun et skritt nærmere, men det var tross alt første gangen hun dristet seg helt inn i klasserommet. – Jeg håper virkelig at De har en god unnskyldning for å komme på den måten?

Frøken Krag på sin side, følte seg ikke akkurat vel. Hun hadde hørt professorens vrede da de banket på døren, og hørt ham si at han ikke godtok forstyrrelser på den måten. Hun lurte på om det kunne være straffbart å forstyrre slik, enda den vennlige rektoren hadde gått god for det. Men noe tydet på at Jostein ikke så like blidt på det. Nervøs rettet hun på frisyren under den fjærprydet hatten, og børstet bort et par usynlige fnugg fra det draperte forstykket med blonder og kniplinger på den lange kjolen.

– Frøken Krag, for pokker, så si da hva det gjelder! innskjøt Jostein utålmodig.

Frøken Krag fikk et stramt drag rundt munnen. – Jeg tror De må gå og vaske munnen med grønnsåpe, unge mann!

– Er det det De kommer for å fortelle meg? spurte Jostein ergerlig over at hun ikke kunne komme til saken.

Frøken Krag skjøt haken frem. Hun skulle gjerne ha irettesatt ham for måten han snakket til henne på, men hun måtte ikke glemme hvilket viktig ærend hun var sendt ut i. – Jeg må be Dem bli med hjem med det samme!

– Med hjem? Jostein liknet et stort spørsmålstegn. – Hvorfor det?

– Fordi jeg sier det! nikket hun stramt.

– Men det kan jeg da ikke. Han så himmelfallen på henne. – Jeg sitter jo midt i en skoletime!

– De hørte hva jeg sa, svarte hun bare, og begynte å gå ned over korridoren.

Jostein kjente at det gikk kaldt nedover ryggen på ham. – Det er vel ikke skjedd noe med barna? spurte han engstelig.

– Nei da, barna lever i beste velgående, beroliget hun ham, – og det samme gjør Deres kone …

– Men er det Juliane som har sendt bud etter meg? ville han vite, for det var da en besynderlig oppførsel hun la for dagen. – Jeg håper De vet at det må være en veldig god grunn for å kalle meg hjem på den måten. Det er jo rett før eksamen!

Hadde ikke frøken Krag vært engstelig før, så ble hun det i hvert fall nå. Hun visste ikke selv hva den egentlige årsaken var til at Jostein skulle kalles hjem, men hun forstod at det måtte ligge noe alvorlig bak. Hun husket hvor forskrekket hun hadde blitt da presten plutselig hadde stått på døren.

– God formiddag og Guds fred i huset, hadde han begynt. – Jeg er sendt av telegrambyrået. Jostein Jellerød, er han å treffe?

Frøken Krag hadde opplyst at han var på skolen, og hadde nysgjerrig spurt til hva det gjaldt.

– Det kan jeg dessverre ikke uttale meg om, hadde han svart. – Men har De mulighet for å hente ham? Telegrammet må overrekkes personlig.

Forvirret hadde frøken Krag spurt om det dreide seg om et dødsfall, men presten hadde bare ristet på hodet og svart at han hadde taushetsplikt.

Kunne det ha noe å gjøre med at Henrik var uekte? undret frøken Krag der hun trippet så raskt ved siden av den unge mannen for å holde følge med de lange stegene hans. Eller kunne presten kanskje ha funnet ut av at Juliane allerede var med barn da de giftet seg? Det rimte riktignok dårlig med at presten var sendt av telegrambyrået, men hvorfor ellers dette hemmelighetskremmeriet? Dersom det eventuelt skulle være en slektning til den unge mannen som var død, så var vel presten forpliktet til å fortelle det til henne først og fremst, eller?

Nå stakk frøken Krag albuen megetsigende ut mot Jostein, ville han skulle tilby henne armen, for det følte hun plutselig at hun trengte. Både for å holde følge med ham, men også fordi hun brått fryktet at det faktisk kunne dreie seg om et dødsfall. Tenk om det var en av tantene hans som hadde gått bort? Kanskje denne Ingeborg, som var i ferd med å komme litt oppe i årene, og som nesten hadde vært en slags morsfigur for ham i en årrekke? Hun merket at tanken gjorde henne skjelven, og sendte ham et påminnende blikk mot albuen sin.

Jostein tok nølende armen hennes, følte ikke han hadde annet valg. Men hvis det skulle vise seg at husvertinnen ikke hadde en usedvanlig god grunn for å drive ham bort fra skolen, så lurte han på om han og Juliane ikke gjorde klokest i å finne seg et annet sted å bo.

Et kvarter senere stod Jostein som lamslått. Han enset hverken Juliane, barna, presten eller frøken Krag som nysgjerrig hadde lurt seg inn av den halvåpne døren. Hvit i ansiktet la han telegrammet fra seg på bordet.

– Jeg er her for å trøste og støtte Dem, dersom De trenger det, hørte han den ukjente presten si, idet en vennlig hånd la seg på skulderen hans.

Jostein nikket, men fikk ikke frem et ord. Dette var som et vondt, vondt mareritt.

Til toppen