Alva så på Johanna. Så det var slik det var. Gustav hadde virkelig gått faren hennes etter i sømmene og funnet ut en hel del om ham. Det hadde vel frydet Gustav å få greie på så mye, tenkte hun etter at hun hadde klart å roe seg litt.
«Ikke si at du har fortalt meg dette, det vil bare skape vansker. Da vil de kanskje aldri snakke mer sammen, de to, og de trenger hverandre. Dessverre.»
Hun tenkte på hesteoppdretten, det var det som var mest viktig nå.
«Hvorfor skal jeg si noe om det? Jeg er sint og skuffet over far. Han har det med å tvinge sannheten ut av folk – og bruke det han får greie på siden. Det er slik han er. Ikke til å stole på. Det er vondt å si slikt om sin egen far. Men se hvordan han straffer meg!»
Alva nikket. «Jeg skal gjøre alt for at du skal få hjelp. Om jeg så må be far på mine knær skal du bo hos oss. Selvfølgelig skjult, for får Gustav vite at du er hos oss, er ikke de to kompanjonger lenger.»
«Tror du det går, Alva? Olai kommer til å si nei, det vet jeg.»
Akkurat da fikk Alva en ide. Den var risikabel, men Johanna var i så dårlig forfatning at det bare var et tidsspørsmål før feberen kom. Hun følte at det hastet.
«Du venter her. Jeg håper du er i stand til å gå selv?»
«Ja, så ille er det ikke ennå, men hva har du tenkt å gjøre?»
«Du skal bli med meg hjem nå. Jeg rekker tilbake hit før folk våkner i morgen tidlig, men du må love meg å være stille. Er det forstått?»
Johannas ansikt lyste opp. «Jeg kunne ha blitt med deg til verdens ende om den finnes,» sa hun glad i stemmen med ett.
«Jeg kommer snart tilbake, men skulle det komme noen hit i mellomtiden må du late som du sover. Lover du meg det?»
«Ja, jeg lover. Du er den beste venninnen i hele verden.»
«Nå ja, jeg vet ikke det, men her kan du ikke bli lenger. Det kommer snart frostnetter og det er så kaldt og rått her at det blir din visse død når kulden slår inn for fullt.»
«Ja, jeg har tenkt på det, men far forandrer ikke mening. Om jeg så hadde bedt ham på mine knær hadde han sagt nei. Om jeg hadde sagt at jeg kom til å fryse i hjel, hadde han sagt at det var til pass for meg, for han vil ikke forstå alvoret. Det er bare ryktet og familiens omdømme som gjelder.»
«Det har jeg skjønt for lenge siden.» Alva krabbet bort til døren, heiste seg opp og åpnet døren forsiktig. Hun la ned slåen stille og gikk på tå hev ned den smale trappen. Deretter skyndte hun seg inn på værelset der hun skulle sove og kledde på seg varme klær. Gudskjelov hadde Elvira pakket ned noe varmt. Hun tenkte på alt, den gode kokka deres.
Det var nå eller aldri. Såpass forsto hun. Det at hun trosset faren og ikke minst Gustavs beslutning om Johannas skjebne, brydde hun seg ikke om, for nå måtte hun redde en ung pike og et lite barns liv i mors mage.

Til toppen