Lovise gikk gjennom kjøkkenet og vindfanget og åpnet ytterdøren.
«Magda!» utbrøt hun forbauset da hun så hvem som sto der.
«Ja, je … je beklager å komme slik, men … je bare tenkte at … at dere kanskje trengte barnepass igjen i morra? Ja, hvis dere skar i begravelsen på Hella, da.»
Lovise ble stående og gape. «Det er det rareste,» fikk hun til slutt stotret frem. «Je har lurt sånn på hva je skulle gjøre med unga, og nå hadde je akkurat tenkt å gå opp på Solenga og spørre tante Helga.»
«Ja, det skjønner je godt.» Magda slo blikket ned. «Je regna jo med at du hadde ordna det, men je tenkte bare at … at je skulle høre.»
Det så ut som om hun skulle til å gå igjen, og Lovise fortet seg å ta et skritt etter henne. «Men je har jo itte ordna det!»
«Hva?» Magda snudde seg igjen.
«Du kommer som sendt fra himmar’n, Magda, je trenger barnepass i hele morra.»
Den andre strålte opp. «Gjør du?»
«Ja.»
«Ja, je tenkte at … sida je passa dom utafor kjørka da’n Lars gifta seg, så ville du kanskje … eller … je skjønner det hvis du heller vil ha noen andre.»
«Je vil itte ha noen andre,» sa Lovise fort. «Vi er bedt i minnesamværet fyst på dagen òg, så je trenger som sagt hjelp hele dagen.»
«Da stiller je gjerne opp,» smilte Magda. «Skar je komme hit, da?»
«Ja, det hadde vøri fint.»
De avtalte tidspunkt, men da Magda skulle til å gå, ble Lovise med ett betenkt. «Men kan du ta deg fri fra arbe’ ditt, da, Magda?»
Den andres ansikt falt så brått sammen at Lovise skvatt. «Je arber itte der lenger,» mumlet hun.
«Åh.» Lovise ikke visste hva hun skulle si.
Magda prøvde seg på noe som antagelig skulle ligne på et smil. Så skyndte hun seg å si farvel og hastet av sted over tunet.

Til toppen