Det knitret da automobilen rullet over grusen.

«Bli sittende. Ingen må se deg,» sa Alfred og steg ut for å åpne porten. Ella gled ned i setet og la armene tett over brystet. Utenfor suste det i trærne, og en ringdue kurret mykt. Hvor er du, Lucas? Hadde han kommet seg ut? Bare ikke Johannes hadde fått tak i ham. Alt annet enn det.

Snart kjørte de gjennom Kristianias folketomme gater, på vei mot Tobak & Chokolade. Onkel Alfred røykte som et lokomotiv og kikket seg stadig i sidespeilene for å glatte på håret. Ella holdt blikket stivt fremfor seg og speidet, studerte hver figur de passerte. Men ingen av dem var Lucas.

«Ikke kjør helt bort til forretningen,» mumlet Ella, og Alfred nikket. Automobilen rullet inn i en sidegate, og motoren døde. «Skal jeg vente her?» lurte hun.

«Nei,» sukket Alfred og kikket bort på henne. «Tre ganger har denne automobilen vært forsøkt stjålet. Det er ikke trygt å sitte her ute alene i natten. Du er pent nødt til å bli med inn. Om det skulle bli pinlig, får vi vel oppholde oss i forskjellige rom.»

«Ja, det finnes et bakrom,» smilte hun og fulgte etter ham over brosteinen, mot tobakksforretningen. Begge holdt hodene lavt og speidet nervøst rundt seg. For andre gang den kvelden banket Ella på Olivers dør.

Det tok ikke lang tid før han dukket opp i vinduet, men denne gangen ble han stående som forstenet uten å åpne døren. Ella kunne høre Alfred svelge gjentatte ganger ved siden av seg.

«Herr Mørch,» hvisket Ella, som ikke turte å si navnet hans ute på gaten, selv om den var forlatt. «Vil du være vennlig å slippe oss inn? Jeg fikk ikke snakket ham ut av det, og han er svært ivrig over å få møte deg etter så lang tid.»

Det rykket i ham, og døren ble åpnet. En svak tone kimte i natten fra ringeklokken over døren, og Oliver tok et skritt til siden for å slippe dem inn. Ella ga Alfred en liten dytt, og fosteronkelen steg inn i forretningen.

«Oliver,» sa han. Stemmen skalv, og han strakte en hånd ut mot Oliver, som Ella alltid hadde kjent som herr Mørch. Hengiven, veltalende, en smule eksentrisk og som lagde byens beste varme sjokolade.

«Beklager,» sa Ella. «Det var ikke meningen å dukke opp uanmeldt igjen.»

Men Oliver så ikke ut til å ense henne. Han feide Alfreds hånd til side og slo armene om ham. «Herregud,» mumlet han og knyttet nevene, begravde fingrene i stoffet på Alfreds sjåføruniform. «Du har ikke endret deg det spor.»

Alfred lo. En trillende latter Ella ikke hadde hørt før, som fylte hele lokalet fra gulv til tak. Han mumlet noe og la hånden på Olivers kinn, og Ella snudde seg vekk med et lite smil og lot blikket streife over gaten utenfor. De to mennene snakket sammen, myke ord som var for lave til at hun fikk dem med seg. Hun kjente hjertet svulme på deres vegne, og natten virket med ett ikke like mørk og skremmende. Som om det fantes en håndfull sitronsommerfugler som ikke hadde gått i dvale, flytende over de måneskinnshvite engene.

«Ella.»

Hun snudde seg mot dem. Alfred kremtet brydd. «Vi trenger et øyeblikk på bakrommet, om du ikke har noe imot det.»

«Nei, absolutt ikke. Jeg venter her,» svarte hun.

«Hold deg vekk fra vinduene, kjære barn,» sa Oliver og la en hånd på Alfreds rygg idet de smøg seg rundt disken og inn på bakrommet.

Ella skjulte smilet sitt og tok et lite skritt vekk fra vinduene. Døren til bakrommet lukket seg. Hun ble stående med ryggen mot veggen og tenke. På hvor Lucas var nå. På København. På hvordan hun skulle fortelle alt sammen til Jenny. Kom venninnen til å bli med henne? Det var vanskelig å forestille seg at Jenny ville gå med på å forlate familien i Kristiania, om så bare for en stund. Når de alle forsvant, kunne det tenkes at Johannes brukte Karen Andersen som et slags pressmiddel. Men hva om Jenny ble? Det var jo enda verre.

Nattefreden ble brutt av et skarpt lys som skar gjennom vindusrutene på Tobak & Chokolade. Ella la en hånd for øynene og myste. Et nytt lys sveipet over rommet, og lyden av døren på en automobil som smalt fikk magen hennes til å gjøre et kast. Tunge føtter hamret mot fortauet, nærmere, nærmere, og Ella snublet bakover og inn i disken.

«Onkel Alfred!» utbrøt hun. Med hjertet i halsen løp hun rundt disken og bort til døren. Den ble rykket opp før hun rakk å banke på, og det glimtet i Olivers brilleglass idet han kastet et blikk mot vinduene.

En skikkelse kikket gjennom den lille glassruten i døren, og Oliver grep tak i Ella og dyttet henne ned bak disken. «Bli værende her,» mumlet han og slapp en frakk ned over henne. «Ikke en lyd.»

Det klirret i glasset da noen trykket ned håndtaket og dro i den låste døren. «Alfred, du gjemmer deg på bakrommet.»

«Er det ingen annen vei ut?» spurte Alfred.

«Nei. Jeg er redd vi ser på den eneste utgangen.»

Glasset knustes og singlet ned på gulvet innenfor, og Ella la begge hendene over munnen.

«Jeg har ikke tenkt å gjemme meg, Oliver. Ikke igjen.»

«Ikke vær en idiot, Alfred. Gå, nå.»

«Nei, jeg blir. Det er du som er en idiot hvis du tror jeg har tenkt å la deg forsvinne igjen. Jeg har ikke tenkt å gjøre samme feil to ganger.»

Døren gikk opp med et brak, og Ella presset pannen mot gulvet og bet tennene sammen for ikke å skrike.

«Skulle man sett.» Stemmen var som å få en bøtte iskaldt vann i hodet.

Til toppen