Nå var arbeidsdagen over, og Mina hadde sagt ja til å bli med Bergliot på overraskelsesbesøk til Bjarnes gård. Nå ventet de på hestedrosjen. De sene ettermiddagstimene var fortsatt kjølige selv om solen varmet om dagen.
De satte seg inn da vognen endelig kom. De hadde sagt hvor de skulle. Da hadde kusken nikket og sagt at alle visste hvor den gården lå. Så de fleste visste om gården, Bergliot som var forlovet med Bjarne, ante ingenting. Det kjentes litt rart og urettferdig.
De hadde sitte i vognen en god stund da den stanset med et rykk. Mina gikk ut først og betalte kusken, mens Bergliot var usikker på om det hun nå gjorde, var riktig.
Mina sto i døren. «Nå må du komme. Kusken skal videre,» sa hun og åpnet døren helt så Bergliot måtte gå ut.
Hun så seg rundt. Det var dunkelt ute, men hun fikk med seg det hvite hovedhuset, låven og flere av de andre gårdshusene. Til høyre sto det et lite rødt et, og hun så to tjenestepiker i vinduet. Det var kanskje bakstehuset, tenkte hun, før hun så mot hovedhuset igjen.
Bjarne hadde kommet ut på trappen da han hørte at vognen kom. Til tross for kulden var han bare kledd i hvit skjorte, mønstret vest og brun bukse, og han dampet på en pipe. Hun så med en gang at han var grinete. Det betydde at de ikke var velkomne, og Bergliot visste at hun burde ha holdt seg hjemme. Nå var det likevel for sent. Hestedrosjen hadde dratt.
Hun tok armen til Mina og gikk mot ham. Hun var skjelven og likte ikke oppsynet hans.
«Hva gjør dere på disse kanter?» spurte han.
«Vi fikk lyst til å ta en titt på gården,» sa Mina raskt. «Jeg er Bergliots anstand for kvelden.»
«Jeg ante ikke at dere skulle komme hit i kveld. Dessverre passer det svært dårlig, for jeg venter gjester. Jeg får be stallgutten sette frem en vogn og kjøre dere hjem igjen.»
Bergliot ble støtt og følte seg liten. Det var det verste hun visste, og hun ble varm av sinne mens hun så på ham. «Så du mener at jeg, som er din forlovede, ikke er velkommen? Er det ikke her jeg skal bo når vi er gift?»
«Jo da, selvfølgelig skal du bo her, men neste gang får du sende bud før du planlegger å komme hit.»
«Må jeg sende bud? Når kommer disse gjestene dine da?»
«Klokken syv. Det er meget viktig. Forretninger,» la han til.
«Da har vi god tid, da. Klokken er ikke mer enn fem.»
Han ristet på hodet. «Det må nok bli en annen gang. Tjenestefolket gjør i stand spisestuen til gjestene.» Han strakte hals, så ut på tunet og vinket noen til seg. Bergliot snudde seg og så at det var en ung gutt.
Hun måpte da Bjarne ga gutten beskjed om å sette frem vognen fordi frøknene måtte dra med en gang.
Mina var ikke blid. Hun stilte seg foran Bergliot, som lot henne gjøre det.
«Jeg har aldri vært borti maken,» sa Mina. «Ber du din forlovede om å dra? Selv om du skal ha gjester, er det uhøflig å ikke be oss inn,» sa hun.
Kraftsalven bet ikke på Bjarne. Han var meget bestemt. «Jeg har en hel del å gjøre, og jeg venter som sagt gjester. Det er i slike selskaper jeg knytter kontakter slik at jeg får solgt det vi produserer her. Om ikke min forlovede forstår det, får hun la være. Det er bare menn som kommer, så det passer seg ikke at dere er her. Beklager, men jeg må være hard om jeg skal få igjennom forretningene jeg håper skal ordne seg mens de er her.» Han så på Bergliot. «Du vet hvor viktig det er for meg.»
«Jeg forstår. Vi skal ikke komme tilbake. Lykke til med forhandlingene.» Bergliot snudde ryggen til ham. Hun var så skuffet at hun var på gråten. Hun skulle sannelig ikke gråte foran ham, nei. Han var direkte slem.
Hun hørte et dunk og snudde seg. Døren var lukket, og Bjarne var borte.

Til toppen