Dette er nest siste bok i serien!
 

Peter og de andre tilpasser seg livet på guttehjemmet, men Hjørdis går i stadig frykt for å bli avslørt og sendt tilbake til Tsjekkoslovakia. Imens går Jürgen rundt i Stockholm og kikker over vannet mot øya der moren er. 
Elsa kjemper for mannen hun elsker, men ingen tror på Markus’ «oppspinn» om hemmelige grupper i Norge. 
På Bjørnstad går noen inn i tiden, mens andre går ut av den. 

Elsa satte seg opp. "Se på meg, Kristin! Nå presser du, ellers ...!» 
Søsteren mente alvor. Det gnistret i de brune øynene hennes. Svetten som rant langs det solbrune ansiktet, laget striper på huden. Kristin registrerte dette i en stund som syntes å stå stille. Alvoret sank sakte inn i henne. Og brått var det som om en usynlig kraft steg i henne, sammen med den neste pressrien. Det var nå eller aldri! 

UTDRAG FRA BOKEN:
Politibåten var på vei inn. Politimesteren ga visst aldri opp å finne bevis på identitetene deres. Det var andre gang han kom på en søndag. Hjørdis var glad til for hver dag som gikk uten at han kunne avslutte etterforskningen. Hun likte seg her ute, og det ville bli enda bedre til vinteren, når de skulle flytte inn på gården. 
Politimesteren hadde sagt at han skulle skrive til Trysil og få tak i flere fotografier. Det første var uklart, og hun hadde fått et vilt håp om at lensmannen i Trysil beskyttet henne. Kristin kunne ha snakket med ham, eller kanskje Ivar? Lensmannen hadde stor respekt for Ivar. 
Nå ble det til at hjertet hennes dunket for fort mens de snudde og gikk mot kaien. Hva ville han nå? 
Mange av guttene hadde samlet seg i grupper allerede. De var også redde, for politibåten pleide å komme og hente de som var blitt gamle nok til å settes i fengsel for en eller annen forbrytelse de hadde begått mens de var barn. Hjørdis hadde forstått at det dreide seg om små forseelser, som nasking eller ruteknusing. Noen ganske få var dømt for vold, men Peter hadde forklart henne at det som regel hadde skjedd i en situasjon der en voksen hadde presset en gutt opp i et hjørne. Det skulle visst ikke mye til før man kunne bli merket for livet, tenkte hun. Det var det disse guttene var. Hjemme i Norge var det ingen som ga arbeid til unge menn som hadde vært på guttehjem, og hun hadde ingen grunn til å tro at det var annerledes her i Sverige. 
Hun stanset noen meter fra kaien. Danka børstet av skjørtet til dem begge, og Hjørdis la en arm rundt skuldrene hennes. I månedene etter at politimesteren kom med det første fotografiet, hadde hun forsøkt å huske om det fantes flere hjemme. De hadde et på veggen i farens rom, men på det var hun et lite barn. Og så var det et som var tatt under konfirmasjonen, men det hadde hun ikke sett på mange år. Tyskerne hadde vært ivrige fotografer når det var selskaper på Bjørnstad, og hun var sikkert med på mange av deres bilder, men hun visste ikke hvor de befant seg. Det eneste kunne være at ... Halsen ble trang. Kanskje den ekle fotografen fra Winkelstrasse hadde sendt bildet av henne til Trysil? Hun hadde hatt på seg en sekkelignende kjole den gangen, og håret hennes var livløst så kort tid etter fødselen, akkurat som nå. Hun foldet hendene hardt for å holde dem i ro. 
Politimesteren sto i baugen. Han var godt kledd, så hun. Nå tok han av seg uniformsluen og vinket, men det var verken til henne eller guttene. Hun snudde seg. Herr Åkesson kom gående med raske skritt, og Peter fulgte tett bak ham. Hjørdis gjorde en knekk i hoften for at den svake skjelvingen skulle opphøre. 
Det bruste i vannet da båten la til kai. Noen kom gående framover fra bak i båten. Hjørdis gispet. "Det er Priscilla!" hvisket hun. 
"Ja, jeg ser henne, tante. Hva skal hun her?" 
"Hun har sikkert fått lov til å besøke oss." 
"Priscilla får lov til alt." 
Danka var ivrig etter å løpe bort til henne, skjønte Hjørdis, men hun holdt henne tilbake. Priscillas øyne sveipet sakte over guttene, videre til Peter og herr Åkesson, og stanset til slutt ved henne. Hjørdis fikk tårer i øynene. Savnet etter denne kvinnen hadde vært sterkere enn hun var klar over. Men var det en bekymring i øynene hennes? En advarsel? 
Politimesteren satte føttene på landjorden og hjalp deretter Priscilla i land. De hilste på herr Åkesson, som så ut til å bli brydd. Han var nok ikke vant til så vakre og sofistikerte kvinner som Priscilla. Peter omfavnet henne, men trådte lynraskt tilbake, som om han hadde gjort noe upassende. 
"Fru Hasek?" 
Hun skvatt så kraftig at hun ble svimmel. "Å, mor’n politimester! Jeg ser at De har blitt nødt til å arbeide på søndag igjen. Jeg håper det ikke er på grunn av meg?" 
Han forsøkte å fange blikket hennes, han studerte ansiktstrekkene. Det kunne ikke være noen tvil, han hadde et fotografi i lommen. Han skulle til å ta det opp, skjønte hun, men Priscilla avbrøt ham. "Marie!" ropte hun. 
Hjørdis benyttet anledningen til å slippe ut pusten da hun ble omfavnet. "Priscilla. Det er så hyggelig å se deg igjen!" 
Priscilla holdt rundt skuldrene hennes. "Får dere ikke mat her? Du er like tynn og mager som alltid." 
"Jo da. Maten er næringsrik og god, men arbeidet hindrer fettet i å feste seg på kroppen." 
Priscilla løftet Danka opp. "Trives du godt her ute?" 
"Veldig godt, fru Rubinstein. Jeg arbeider sammen med mamma og tante ..." 
"Danka!" Hjørdis var blitt andpusten. Danka hadde nesten røpet hennes virkelige navn. "Fru Rubinstein er sikkert ikke interessert i å høre om arbeidet vårt. Kan du ikke heller invitere henne med på krabbefiske?" 
"Vil du være med og plukke krabber i fjæra, fru Rubinstein?" 
"Senere, Danka. Politimesteren har bruk for meg, forstår du." 
Politimesteren kremtet, og med ett trakk han frem et fotografi. Priscilla nappet det ut av hånden hans, tok to skritt bakover og holdt det opp mot lyset. "Nei. Hun ligner ikke i det hele tatt! Nå må De gi opp denne etterforskningen Deres. Dette er ikke kvinnen De leter etter. Bedrageren som forledet Dem, er allerede trygt tilbake i Norge. Hvis Marie hadde vært hans mor, ville han ikke ha reist ved første anledning, ville han vel?" 
"Det er noe i det De sier, fru Rubinstein." 
"Rubinstein? Er De jøde?" Herr Åkesson tok pipen ut av munnen. 
Noen gutter fniste et sted bak Hjørdis. Det var uvilje hun så i herr Åkessons øyne, og plutselig forsto hun at ekteparet Åkesson ikke likte å få besøk av Rosa og Danka fordi de var jøder. Hjørdis kjente raseriet stige. "Er det noe galt i at hun er jøde?" 
"Nei da. Jeg ville bare spørre, for avisene påstår at det ikke er mange igjen av dem etter Hitlers herjinger." Herr Åkesson trakk seg to skritt tilbake. 
Hjørdis rakk å se at Priscilla stakk fotografiet innenfor blusen. "Skal vi få det overstått, herr politimester?" 
"Unnskyld at jeg spør, men hva ønsker man overstått?" 
Priscilla satte hendene i siden og snudde seg mot herr Åkesson. "Hvis alt går som jeg håper, blir det ikke lenge til flyktningene reiser herfra." 
"Jaså?" 
Hjørdis hadde ikke sett på Peter før nå. Han virket like nervøs som henne, der han sto med hendene i lommen. Han stakk alltid hendene dypt ned i bukselommene når han var utilpass. "Vi liker oss meget godt her, Priscilla," sa han på tysk. 
"Betyr det at dere ikke vil flytte inn til byen, til leiligheten som jeg har skaffet dere?" 
Hjørdis tok et skritt fram. "Peter har fått tilbud om å drive gårdsbruk her ute, Priscilla, og han har takket ja. Vi venter på dyrene. Dessuten ..." Hun visste at politimesteren ikke snakket tysk, og mye tydet på at herr og fru Åkesson heller ikke kunne det språket. Allikevel senket hun stemmen. "Vi har fått en gjest," sa hun så fort at det var nesten umulig å oppfatte for andre enn Priscilla. "Han ligger i skjul, han ..." 
"Jeg ga Dem ikke lov til å utveksle hemmeligheter med fru Hasek!" Politimesteren grep tak i Priscillas arm. 
Hjørdis kjente en iling i magen. Han var for sen. Hun hadde fått fortalt Priscilla om Jürgen. Hun smilte fort. "Vi har da ingen hemmeligheter, herr politimester! Ingen andre hemmeligheter enn slikt som kvinner alltid hvisker om seg imellom." 
Politimesteren rødmet. Han forsøkte å skjule det, men hun så hissige merker på halsen hans. "Nu vel. Jeg ønsker å foreta et avhør av Dem, Deres mann, Rosa og hennes datter. Kan vi bruke et rom i hovedbygningen, herr Åkesson?" Øynene hans var på henne mens han snakket. 
"Ja vel," sa hun lavt. 
"Ja visst kan de det, herr politimester! Følg meg!" Herr Åkesson stakk pipen tilbake i munnen og snurret rundt. "Hva står dere og glaner på?" ropte han til guttene, som straks begynte å spre seg.
Hjørdis ropte på Rosa, som hadde kommet ut med bøtten i hånden. "Vi er klare, herr politimester." Hun manøvrerte seg opp på siden av Peter. Han ristet på hodet. "Jeg vil gjerne ha den gården." 
"Ja, men hvis vi blir sluppet fri, så ..." 
"Stille! Ingen snakking, har jeg sagt!" Politimesteren trengte seg mellom dem. 
Matsalen sto tom. Herr Åkesson viste dem bort til personalbordet, før han tok med seg sin kone og gikk motvillig mot utgangsdøren. Fru Åkesson begynte straks å beklage seg, så Hjørdis. Hva skulle hun gjøre hvis hun mistet vaskehjelpen? Og var det ikke herr Åkessons skyld at hun hadde vært uten vaskehjelp i flere måneder før flyktningene kom? 
Hjørdis pustet lettet ut da de hadde stengt døren bak seg. Politimesteren ba dem om å sitte. Hun tok Peters hånd og forsøkte å smile oppmuntrende til Rosa og Danka. Priscilla beveget seg mot pianoet i hjørnet av salen. Politimesteren så ikke at hun åpnet lokket og satte seg for å spille. Den første tonen gled ut i rommet. 
Hjørdis følte trang til å måpe. Priscilla lukket øynene og beveget lange, myke fingre over tangentene. Melodien var melankolsk, og var i ferd med å stige til noe mer, noe dypt dramatisk. Hjørdis hadde aldri hørt stykket tidligere, men hårene reiste seg på armene hennes, og tårene var ikke langt unna. Også politimesteren lyttet uten å si et ord. 
Peters hånd dirret, kjente Hjørdis. Hun lukket øynene og nøt å være nær ham, som om det var tragedien i stykket som ble spilt som hadde brakt dem sammen. Dette minte Hjørdis om de hellige stundene i kirken, da Jan sang. Hun bøyde hodet og ventet til Priscilla var ferdig. 
Den siste tonen hang igjen i rommet. 
Hjørdis løftet blikket. Det falt på politimesterens adamseple. Han svelget. 
"Visste De at nazistene myrdet begge Priscillas barn?" hvisket hun. 
Han ristet på hodet. "Nei." 
"Men det gjorde de." 
Politimesteren flyttet seg urolig på stolen. Så kremtet han. "Jeg har opplysninger om at bedrageren ikke er kommet hjem." 
"Hvor er han fra?" Hun snappet etter luft da Peter klemte hånden hennes under bordet. Det var et lurt spørsmål, og han anerkjente henne for det, skjønte hun. 
"Han er fra en bygd som heter Trysil." 
"Ja ha." 
"Hvor kom Deres bestemor fra igjen, fru Hasek?" 
Hjørdis stivnet. Hadde hun sagt noe om det tidligere? "Hun var fra området rundt hovedstaden. Hennes mor, altså min oldemor, arbeidet i en konfeksjonsfabrikk ved Akerselven. Selv laget hun fyrstikker." 
Politimesteren smilte plutselig. "Ja, nå husker jeg det. De fortalte det under avhørene på stasjonen." 
Priscilla lente seg mot vindusposten og tok fram en sigarett. Politimesteren spratt opp og tente den for henne. Hjørdis knep igjen øynene da Priscilla fomlet innenfor blusen. "Jeg antar at De venter på å få tilbake fotografiet Deres, herr politimester." 
"Hva sier hun?" Politimesteren sto med ryggen til. 
"Hun snakker om fotografiet De hadde med." 
"Det stemmer. Dette er et langt bedre fotografi enn det forrige." Han virvlet rundt og satte øynene i henne. 
Hjørdis svelget. Håndflatene hennes var våte av svette. Nå skulle det avgjøres om de fikk bli i Sverige, eller om hun ble sendt i fengsel og de andre måtte returnere til Tsjekkoslovakia.