«Over til noe ganske annet: Hva er nå dette med Emily og herr Eide?» Gerhard lente seg frem mot Konstanse, tydelig skeptisk. «Er du sikker på at du ikke overdriver?»
«Overdriver? Han gjorde det slutt med meg på grunn av henne! Hun la seg etter ham fra første stund, selv om hun utmerket godt visste at han og jeg var sammen, og at forholdet nærmet seg en forlovelse.»
«Gjorde det virkelig det?»
«Hva mener du?» Et øyeblikk var hun forvirret.
«Nærmet forholdet deres seg en forlovelse, eller var det bare ønsketenkning fra din side?»
Hun knyttet hendene. Det var så ydmykende å bli mistrodd på denne måten!
«Først påstod du at han hadde fridd, deretter sa du at det ikke stemte helt. Jeg vet knapt hva jeg skal tro.»
«Vi … vi hadde kommet til en forståelse,» sa hun. «Dersom ikke Emily hadde lagt seg etter ham, ville vi ha vært gift nå. Eller i det minste forlovet. Hvorfor kan du ikke tro på det jeg sier?»
«Du regnet med at det gikk mot forlovelse og ekteskap med Richard Steensrup også, men det viste seg jo at han …»
«Gerhard! Nå er du ondskapsfull! Forholdet mellom Richard og meg var ikke alvorlig!»
Han trakk på skuldrene. Så tok han fatt på nytt. «Var det ikke snarere Walther som ødela forholdet mellom deg og herr Eide? Da du hadde vært i Nice, og jeg spurte hvordan det gikk, sa du at …»
«Emily stjal mannen jeg elsket!» skar hun ham av. «Hun la seg etter ham fra første stund. I begynnelsen hadde hun ikke hellet med seg, men etter at Walther fortalte Michael ondsinnede løgner om min fortid, valgte han Emily. Han tror hun er en slags helgen!»
«Jeg kan ikke forestille meg Emily gjøre noe slikt.»
«Tror du også at hun er en helgen?»
«Helgen? Jeg tror hun er en ganske beskjeden kvinne som mest av alt er opptatt av barna og …»
«Ha!» skar Konstanse ham av. «Har du glemt hvordan hun behandlet deg den gangen i Tyskland? At hun forlot deg til fordel for en simpel fyrvokter, stjal barna og holdt dem skjult i England? At hun villig lot seg forføre av arkitekt Hvidsten, men så tydde til deg da det gikk opp for henne at hun ventet barn? At hun fikk deg til å si at Alice var din datter?»
Han rykket til. «Du har vel ikke fortalt noen om mistanken din?»
«Mistanken? Jeg vet godt at Alice er herr Hvidstens datter. Han har betrodd seg til meg. Dessuten har jeg øyne i hodet. Som nyfødt hadde hun hans rødlige skjær i håret. Jeg så det selv.»
«Har du sagt dette til noen? Til herr Eide, for eksempel?»
«Jeg …» Hun holdt inne, kjente at hun rødmet.
«Nå er jeg virkelig skuffet over deg, Konstanse! Du ønsker å ramme Emily, men fatter du hva dette kan innebære? For Alice? For meg? Dessuten var det mitt påfunn at vi skulle gifte oss da Emily ventet Alice. Jeg gjorde det for barnas skyld. Og for hennes.»
«Så du innrømmer at Alice ikke er din datter?»
«Jeg innrømmer ingen verdens ting! Jeg sier bare at dette er noe som ikke skal snakkes om. Tvil om Alices herkomst skal aldri sies høyt! Hører du? Aldri! Alice er min datter, født i ekteskap, og hun bærer mitt navn!»
Konstanse bet seg i leppen. Hun kjente tårene renne. Det var da ikke nødvendig å ta slik på vei? Det var hun som var alene og sviktet. Hun fortjente sympati, ikke kjeft.
Gerhard rakte henne et lommetørkle. «Du skal ikke ta dette så tungt. Etter min mening var ikke herr Eide noe å satse på. Hva skal du med en mann som ikke gjør annet enn å leke seg? Du ville ha blitt sittende alene, med ansvaret for barna og motehuset, mens han brukte pengene dine på reiser til Nice og andre steder – og stadig nye seilbåter.»
«Du tar feil av Michael!»
«Forsvarer du ham?»
«Jeg forsvarer ikke oppførselen hans overfor meg, men han er ingen lykkejeger. Han har sin egen formue.»
«På det punktet er vi uenige.»
«Vel, nå skal den såkalte lykkejegeren kanskje gifte seg med Emily. Hører du hva jeg sier? Med dine barns mor! Du må ta Caroline og Wilhelm August fra henne før det skjer, Gerhard!»
Han rykket til. «Ta barna? Hva i himmelens navn snakker du om?»
«Caroline og Wilhelm August må bo hos deg fra nå av. Du vil vel ikke risikere at de vokser opp med Michael Eide som stefar? Emily har bevist at hun er uegnet som mor. Barna må tilbake til deg!»
Han ristet på hodet. «Du snakker over deg! Det kan jeg ikke gjøre mot Emily.»
Konstanse kjente raseriet bølge gjennom kroppen. Hun måtte få ham til å forstå at Emily burde straffes, og det hardt. «Caroline kommer til å bli som sin mor. Før du vet ordet av det, lar hun seg forføre av en …»
«Hør, Konstanse.» Han snakket langsomt og innstendig. «Caroline er bare et barn. Dessuten er Emily en god mor. Jeg kan uansett ikke ha barna hos meg. Mariella ville aldri godta det, særlig ikke nå som hun nettopp er blitt mor selv. Det ville bli for mye uro i huset, og for mye ansvar.»
Det var den egentlige grunnen. Mariella ønsket ikke å få ansvaret for hans barn, særlig ikke den uoppdragne Wilhelm August. Det forstod hun for så vidt, men dette var en helt spesiell situasjon. «Du kan da ansette rikelig med barnepiker og guvernanter?»
«Jeg mener det jeg sier. Jeg vil ikke gjøre dette mot Emily.»
«Vil du bare se på at hun ødelegger mitt liv?»
«Du er altfor dramatisk, Konstanse. Jeg akter å advare henne.»
«Advare?» Hun kjente at hun begynte å gi opp. Gerhard var redd for å irritere Mariella, det var saken. Og han var altfor snill mot Emily og tilgav henne hva som helst.
«Ja, jeg vil advare henne mot herr Eide, få henne til å ta til fornuft.»
«Jeg tror ikke hun lytter til fornuft. Hun er oppsatt på å kapre seg en mann.»
Et øyeblikk så Gerhard ut som om han moret seg. Det kunne vel ikke stemme? Hun måtte ha tatt feil. Han kunne ikke more seg over det hans egen søster var blitt utsatt for? Igjen kjente hun tårene svi i øynene. Hun kjente seg alene. Om bare moren hadde levd! Hun ville ha støttet sin datter og sørget for en utspekulert hevn mot Emily. Hun måtte forsøke å tenke som sin mor og pønske ut noe som kunne gjennomføres uten Gerhards hjelp.
 

Til toppen