Anna har døtrene Siri, Liv og Oda omkring seg, men savnet etter de som ikke er hjemme, tynger henne. Det er lenge siden hun har hørt fra Elias. Den indre stemmen hvisker at det kan ha skjedd noe alvorlig med ham, men hun nekter å høre. Ingenting har skjedd med hennes kjære Elias, og Holger har det bra, skriver Helena. Men hva med Linnea?
Anna tok frem brevet fra Linnea. Det var lett å lese fortvilelsen hennes mellom linjene, men da Anna ville reise til Kristiania for å lete etter datteren, hadde Atle holdt henne tilbake.
Du må gi henne en mulighet til å bevise at hun klarer seg selv, hadde han sagt. Linnea kjemper for å bli voksen, og noen støter på flere vanskeligheter enn andre for å komme dit.
UTDRAG FRA BOKEN:
Tankene ble avbrutt da det gikk i utgangsdøren. Linnea sukket. Hun hadde håpet at hun skulle bli ferdig med middagen før Rune dukket opp.
– Har dagen vært god? spurte han og deiset ned i ørelappstolen.
– Den har vært som den pleier, svarte hun uten å se på ham.
Han ble stille en liten stund, og hun merket hvordan øynene hans vandret over kroppen hennes. Hun var klar over at han fortjente respekt, som ikke hadde gjort tilnærmelser overfor henne, men så var det den utålelige måten han oppførte seg på. Hun holdt ikke ut stort lenger.
– Du skal ha Anna Line i helgen.
Det var ikke et spørsmål, han bare konstaterte det.
– Ja, og jeg har tenkt å ta henne med for å se på slottet. Så tenkte jeg at vi skulle spise på restaurant.
Han hevet øyebrynet. – Etter som jeg har forstått, har du dårlig råd. Hvordan kan du da gå ut å spise? Maten er dyrere der enn om man lager den hjemme.
– Jeg har spart penger for å kunne unne henne noe slikt.
Han nikket alvorlig.
Flesket freste i pannen, og den deilige duften fikk tennene hennes til å løpe i vann.
– Du, Linnea? sa han med ett.
Hun kikket seg over skulderen. – Ja?
– Du har bodd her gratis frem til nå.
Hun svarte ikke, men snudde seg tilbake mot stekepannen. Hun visste hva som ville komme. At hun aldri kunne passe munnen sin! tenkte hun og snudde fleskestykkene.
Potetene kokte allerede, og flesket ville bli ferdig litt før, men det gjorde ikke noe.
– Det er på tide at du begynner å gjøre opp for deg.
Hun knep munnen sammen og forbannet nok en gang sin egen evne til ikke å holde munn.
– Jeg arbeider hardt for å holde liv i oss. Du virker ikke engang takknemlig, men tar alt som en selvfølge.
Hun snudde seg rundt med stekespaden i hånden. – Hva er det egentlig du arbeider med?
– Det har du ikke noe med.
– Vi bor sammen.
– Du deler ikke noen av hemmelighetene dine med meg. Gi meg én god grunn til at jeg bør dele mine.
– Hemmeligheter? Jeg har ingen hemmeligheter for deg.
– Du har ikke fortalt meg at du har god råd.
– Du har ikke noe med hva jeg tjener.
– Så lenge du bor og lever på meg, fortjener jeg å få vite såpass. Du burde ha tilbudt deg å betale for deg, i stedet snylter du på meg.
– Så det er det du tenker om meg? At jeg er en snylter?
Hun var plutselig på gråten. Hvordan kunne han snakke til henne på det viset? – Jeg hjelper deg i leiligheten. Det får være betaling nok.
Han så seg omkring. Jo det var rotete der, hun måtte innrømme det. Hun hadde ikke vasket opp på et par dager, og skitne klær lå halvveis stappet nedi en kurv.
– Jeg lager mat til deg, fortsatte hun.
– Jeg kan lage mat selv, sa han fort. – Ja, for du vet at jeg klarer meg på egen hånd? Det var mer orden her før du flyttet inn, og jeg spiste meg mett hver dag. Hadde jeg ikke brukt pengene mine på deg, kunne jeg kanskje ha gått på et spisested en gang iblant, jeg også.
– Du får det til å høres som om jeg spiser på restaurant hver dag.
Øynene hans var fylt av sinne da han fortsatte å klage på henne. – Hvorfor vasker du ikke klutene dine etter at du har hatt det månedlige? Du er så urenslig at jeg blir kvalm av å ha deg her.
Skamroser satte seg i kinnene hennes.
– Iblant lukter det død og fordervelse, fortsatte han. – Og du er ikke særlig flink til å lage mat heller. Det har jeg bare sagt for å trøste deg.
– Jeg trenger ikke trøst! freste Linnea. Hun var så sint at stemmen hennes dirret. – Jeg arbeider og tjener penger.
– Ja, det gjør du. Takket være meg, kom det hardt fra den lyshårede mannen i ørelappstolen. – Jeg skaffet deg arbeid. Jeg skaffet deg et sted å bo. Jeg skaffet deg et nytt liv. Han slo ut med armene. – Og dette er takken! Du gjør ikke mer nytte for deg enn fluene som holder på å våkne til liv i vindusposten.
– Du er ikke sann! ropte hun med tårer i øynene. – Jeg trenger ikke deg. Jeg klarer meg selv.
Med et langt skritt var hun fremme hos ham, og før hun riktig fikk tenkt seg om, hadde hun fiket til ham. – Du er et utskudd! hveste hun.
Til toppen