Det ble en fin juni og juli på Alvestad. På mange vis var det litt som før i tiden, syntes Ingrid. Det var lenge siden de fleste barna hadde vært samlet der. Hun elsket timene rundt spisebordet, alle de gode samtalene. Samtaler i stuen til aftenen. Selv Bjørn Anders, som sammen med Edvard holdt et godt tak i alt som skulle gjøres på gården om sommeren, den travleste tiden i året, tok seg tid til å slappe mer av. Katti og Bjørg vokste som de skulle, og var fortsatt et lyspunkt. Stine kunne av og til være en håndfull, hun var i en slik alder hvor hun fant på mye ugagn. Av og til ble Ingrid trett av det, men hun sa til seg selv at pikebarnet ville vokse det av seg når hun ble eldre. Stine hadde mange merkelige påfunn, verken Victoria eller Karen Sofie hadde vært slik, men nå var det andre tider. Det virket kanskje inn.
Louise ga ingen tegn til å ville hjem til Kristiania, det kunne se ut som hun hadde bestemt seg for å slå seg ned på Alvestad.

– Jeg hadde ventet at Jakob skulle mase på å få meg hjem, men han later til å være tilfreds med at jeg fortsatt er her, sa Louise. Hun og Ingrid satt i hagen og drakk kaffe. Vanligvis pleide Victoria og Jørgine å være sammen med dem, men Jørgine hadde reist tilbake til Sverige for å snakke med Helmer, og Victoria var i Kristiania for å forberede reisen til Amerika. Når skipet la ut fra Amerikakaien i midten av måneden, skulle Victoria og Inger være med, sammen med Embrek, Flora, Harald, Charlotte og Anders.

– Jakob ser sikkert hvor godt det gjør deg å være her, Louise, du har kommet deg meget bedre her enn du gjorde på Dikemark.

– Ja, de behandlingene var ikke bra for meg. Sigmund gjorde sitt beste, så klart, men det jeg virkelig trengte, var ro og noe annet å få tankene over på. Hennie har vært et vidunder slik sett. Jeg har blitt så glad i den piken. Hun minner meg så meget om meg selv som barn.

– Dere har mange like sider, Louise, ikke minst den kunstneriske. Det var fint at du introduserte henne for malingen, den gir henne meget glede.

– Hennie kommer til å bli bedre enn meg, det er jeg sikker på. Hun er det allerede. Hun har en helt egen følsom pensel. Maleriet hun laget av Embrek og Harald, var nydelig. Men jeg håper inderlig ikke at de henger det opp i stuen på farmen. Det passer seg jo ikke helt der, om du forstår hva jeg mener, Ingrid.

Ingrid nikket. – Embrek tenker seg nok om. Han ønsker ikke å gjøre noe som fører til at folk snakker. Han har alltid vært forsiktig.

– Ja, jeg vet det. Han gjør nok det rette. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt rart å ta innover meg, det med Harald og ham. Det er jo ikke helt naturlig, om du forstår hva jeg mener.

– Det viktigste er at Embrek er lykkelig. Vi er heldige som fikk ham tilbake i live, da er det som Edvard sa i talen hos Victoria, andre saker vi kan se gjennom fingrene med. Som dette.

– Jo, du har selvsagt rett i det, Ingrid. Du vet, jeg bekymrer meg alltid for meget. Jeg tenker for øvrig å reise til Alva og Mogens i Frankrike, når krigen er over. Da håper jeg Hennie kan være med.

– Det høres ut som en fabelaktig reise, det vil hun nok sette stor pris på.

– Jeg savner Alva og familien hennes. Går nesten i surr på hvor mange år det er siden jeg sist så dem. Alva skriver, men ikke så ofte. De er jo så opptatt med å ta vare på disse flyktningene, og der gjør de et godt arbeid. Heldigvis har ikke tyskerne tatt seg inn i deres område, jeg tenker jo på det. Fienden står i landet. Hva om de kommer til godset? Så det bekymrer jeg meg også for.

– Vi får bare håpe denne krigen snart er over.

Til toppen