Det føltes som om lungene var tømt for luft. Uansett hvor mye Flora prøvde å trekke inn ny luft, så stanset det opp. Til slutt måtte hun krøke seg sammen.
– Flora! Stuart kom styrtende bort. – Er du syk?
– Hva er det? hørte hun Ewan rope bak henne. Han kom nærmere og grep henne i armen. – Kjære deg, hva er i veien?
– Noen har tatt sønnen vår, hikstet hun.
– Hv… hva mener du? Stemmen hans var forvirret, og han klemte hardere om armen hennes.
Flora løftet blikket og registrerte at piken som hadde passet sønnen, gråt og ble tatt hånd om av en annen pike. Selv om Flora visste at det som hadde skjedd, ikke var pikens skyld, kjente hun et sinne mot henne. Hun møtte Ewans blikk.
– Noen har bortført John Alexander. Det lå igjen en beskjed i sengen. Hun rakte Ewan lappen og så hvordan hånden hennes skalv.
Han leste beskjeden, og hun så hvordan sinne og besluttsomhet kom til syne i
ansiktet hans.
– Den som har gjort dette, skal ikke slippe unna! Det er et løfte, Flora. Blikket som møtte hennes var intenst.
Flora ønsket å tro ham, men det var som alt raste sammen rundt henne. Hun reiste seg og snudde seg mot piken.
– Hvor lenge var du borte fra værelset?
– En time, hikstet hun til svar. – Kanskje litt mer.
Gordon og Leana var kommet til og så skrekkslagne på Flora og Ewan.
– Hva er det jeg hører? Leanas stemme gikk opp i fistel.
– Er det sant? sa Gordon med tung røst.
– No… noen har tatt ham, noen har tatt vår sønn, sa Flora skjelvende og rakte ham lappen.
Gordon rynket brynene.
– Hva står det her? Jeg skal ta godt vare på ham? Blikket mørknet. – Jeg samler sammen mennene for å lete.
– Kjære Flora, hva er det jeg hører? Eleanor hadde medlidenhet i blikket da hun kom bort til henne. Hun tok hendene til Flora og ristet på hodet. – Vær sterk, som du alltid er. Dette går bra til slutt, det kjenner jeg helt inn i hjerteroten.
– Jeg skal prøve, hvisket Flora da James og sønnene kom bort. Det samme gjorde tanten og William.
– Har noen tatt John Alexander? Williams stemme dirret, og tanten hikstet før hun klemte Flora.
– Ja, sa Flora. – Vi må ut og lete etter ham!
Gordon nikket og skulle til å gå for å samle mennene sine, da James sa:
– Vi hjelper til.
Gordon så fra James til Flora og nølte.
– Jeg vet ikke ...
– Alle som er i stand til det må ut og lete etter sønnen min, etter barnebarnet ditt, brøt Flora inn. – Er det et tidspunkt man bør legge vekk striden mellom klanene, så er det nå. Hva dere gjør etter at min sønn er funnet, bryr jeg meg ikke om. Bare finn ham!

Til toppen