Etter å ha blitt avslørt av Elise, forlater Mona Charlotte mødrehjemmet i sinne, uten at noen vet hvor hun tar veien. Elvira og Erlend Nicolas er på sykkeltur på Sørlandet, men de blir avvist når de prøver å besøke Sylvia og Kristian i Grimstad. Mathias blir med dem på sykkelturen tilbake til Oslo, noe som gjør Kristian enda mer rasende. Skal det aldri bli forsoning i familien?
Elise lot brevet synke i fanget. Så vondt moren hennes måtte ha hatt det. Hele familien hadde tydeligvis vendt henne ryggen. Men brevet viste at mormoren aldri hadde slått hånden av sin eneste datter, og at hun hadde engstet seg for henne og for barnet.
Med vemod i hjertet brettet hun brevet sammen igjen og la det i konvolutten. Hun ville la Kristian lese det. Kanskje det kunne få ham til å forstå at uforsonlighet rammet en selv aller mest.
UTDRAG FRA BOKEN:
På Nordstrand spaserte Mona Charlotte smilende og glad sammen med herr Bolstad Syversen bortover en smal grusvei som førte sydover.
«Denne veien het Jomfru Andersens vei, men ble omdøpt til Solveien,» forklarte han. «Som De ser, skinner solen på den hele ettermiddagen og kvelden,» la han leende til.
Hun hadde forsøkt å få ham til å fortelle mest mulig om seg selv for å unngå at han stilte spørsmål om hennes liv. Det var ikke vanskelig. Maken til selvopptatt mann hadde hun sjelden møtt, men samtidig var han underholdende og munter og hadde mye morsomt å berette. Han hadde vært både i London og Paris, hadde bodd en periode i København, feriert på Hankø badehotell, spilte tennis og var ivrig til å stå på ski om vinteren. Ifølge ham selv var han en av de beste i alt, og var nesten blitt norgesmester i tennis. Selv om han lot til å være mer interessert i å prate om seg selv enn å lytte til andre, syntes hun at han var sjarmerende. Hun hadde ikke tenkt å gifte seg med ham og ergre seg over hans selvopptatthet resten av livet, og akkurat nå passet det henne utmerket at han ikke brydde seg om å høre hva hun hadde bedrevet her i livet. Hun var tiltrukket av hans mannlige sjarm og kunne godt tenke seg et lite eventyr med ham, dessuten kunne han være til stor nytte inntil hun fant en bedre kandidat. Tusen kroner varte ikke evig.
Han var galant, tok fra henne den varme kåpen og la den over armen sin. Heldigvis spurte han ikke hvorfor hun var så varmt kledd. Han skulle bare visst at mødrehjemmet ikke hadde villet spandere noen sommerkjole på henne, men latt henne dra med de klærne hun kom i.
De hadde spasert en god stund da han plutselig stanset idet bakken begynte å gå nedover mot sjøen. Han snudde på hodet og pekte opp mot et fornemt hus på bakketoppen til venstre. «Der ligger Birgitte Hammers pensjonat! Legg merke til hvordan det ser ut, så De finner det når De skal tilbake.»
Mona Charlotte kikket opp og ble imponert. «Så fint det ligger! Jeg gleder meg til å ta inn der. Kanskje jeg liker meg så godt at jeg blir der noen dager.»
Det lyste begjær i blikket hans. «Da kan jeg komme og besøke Dem,» sa han og lo. «De kjenner jo ingen andre som bor der. Kanskje det bare er gamle damer?»
Hun smilte og kjente at hun ble varm i kinnene.
«Jeg kan late som om jeg er Deres bror. Ole Anders Malmgren, lyder det ikke flott?» la han til og lo igjen. Så ble han alvorlig og så henne dypt inn i øynene. «Du er så bedårende, Birgitte. Jeg har aldri møtt en så vakker kvinne som deg. Jeg får vel lov til å si du?»
Hun nikket og smilte.
Han tok hånden hennes i sin, og før hun visste ordet av det, hadde han trukket henne hardt inntil seg og trykket leppene sine mot hennes. Det kriblet søtt i henne.
«Kan du ikke heller oppsøke de folkene i morgen?» hvisket han inn i øret hennes.
Mona Charlotte kjente at hun ble mo i knærne. «Hva mener du?» hvisket hun.
«At vi skal ta inn på pensjonatet begge to,» hvisket han tilbake.
Hun snappet etter pusten. Hun hadde ikke ventet at han skulle gå så fort frem.
Han lo lavt og trakk seg litt tilbake. «Ikke se så forskrekket ut, jeg mente ikke noe galt med det. Jeg tenkte vi bare kunne sitte og prate sammen og bli bedre kjent med hverandre. Når vi er kommet ned disse bakkene, er vi på Ljan og våre veier skilles. Jeg liker deg og har ikke lyst til å miste deg samme dag som jeg har truffet deg.»
Hun nølte.
«Det kan ikke ha vært noen tilfeldighet at jeg skulle befinne meg nede ved gjerdet akkurat i det øyeblikket du gikk forbi, Birgitte. Det var skjebnen.»
Endelig nikket hun. «Slik følte jeg det også,» sa hun lavt. «Det kommer bare så brått, jeg føler meg helt forvirret.»
Han smilte og kysset henne igjen.
«Når du har fått denne guvernanteposten, kan vi møtes på pensjonatet hver gang du har fri.»
Mona Charlotte hadde strevd med å finne et påskudd til å be ham snu og spasere hjem igjen før han forsto at det ikke var noen familie som ventet henne, men hadde ennå ikke klart å finne på noe. «Det er ikke sikkert jeg får mye fri,» sa hun nå.
Han tenkte seg om. «Kan du ikke vente med å søke guvernantepost? Bo på pensjonatet noen uker og se om du liker deg her? Hvis du trenger penger, kan jeg hjelpe deg.»
«Det kan jeg ikke ta imot,» svarte hun og håpet hun hørtes beskjeden ut.
Han lo lavt og kysset henne enda en gang. «Selvfølgelig kan du det. Skjebnen har ført oss sammen, du må aldri kjempe imot det som er bestemt for deg.»
«Men hva skal jeg si til far og mor?»
«De behøver ikke å få vite det,» sa han fort. «Du kan skrive brev til dem, dikte opp en historie om familien du bor hos og la dem tro at alt er i sin skjønneste orden. De ville vel aldri ha kommet på besøk likevel?»
Hun ristet på hodet. «Nei, det ville de ikke.»
«Da er saken klar. Kom!» la han til, grep hånden hennes, snudde seg og begynte å gå i retning av bakken opp til pensjonatet. Hun fulgte nølende etter. Hun hadde vanvittig lyst til å gjøre som han sa, men følte samtidig en ørliten uro. Selv om han var svært sjarmerende, hadde de nettopp truffet hverandre, og hun visste ingenting om ham.