Tillitsbrudd (Heftet)

Serie: Skyggespill 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202613426
Kategori: Romanserier
Omtale Tillitsbrudd

Anna vet at forræderi straffes med døden, og forsøker uten hell å hate mannen som sviktet henne.
Modige Sisken får føle nazistenes hevn, men det stopper henne ikke.
Nok en gang blir Inger Marie trukket inn i et drama på liv og død. Under det hele ulmer uvissheten; ondskapen venter i skyggene og gjør motstandskampen livsfarlig.

Clara nikket mot to menn som kom gående over broen. Inger Marie stivnet og klemte rundt pistolen hun hadde i lommen, men mennene passerte uten å ofre dem et blikk. Så fikk hun øye på en mann som nærmet seg nordfra med langsomme skritt. – Der er han! utbrøt hun. – Det er virkelig Hermann.

Til toppen

Andre utgaver

Tillitsbrudd
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Bjørkene hadde allerede fått de første museørene, registrerte Inger Marie da hun spaserte nedover fortauet mot Vigelandsparken. Det var flere uker siden hun hadde vært ute av huset, og hun sugde den friske luften i seg og forsøkte å nyte den lisen det var å bevege seg utendørs. Den siste tiden hadde hun følt seg nesten desperat etter å kunne spasere en tur, og trangen var blitt dobbelt så sterk fordi hun visste at det var umulig. Det eneste hun kunne gjøre, var å gjøre øvelser på stuegulvet, og det hadde hun gjort hver eneste dag, men det var ikke nok. Hun forsøkte å løsne litt på de spente skuldrene, men bevegelsen sendte stikk av smerte langt opp i nakken, og hun konsentrerte seg om å puste med magen isteden.

Nå så hun den enorme smijernsporten foran seg. Clara sto og ventet på henne. Hun vinket ikke. Det var ingen vits å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Aksel hadde gått for flere timer siden. Det siste han hadde sagt til henne, var at hun måtte stole på ham. Det gjorde hun også, men alt kunne skje, det visste de alle. Selv ikke Aksel hadde kontroll over alle eventualiteter.

Da hun krysset gaten og nærmet seg venninnen, kjente hun hvordan hjertet begynte å banke i brystet. Clara virket blek, syntes hun. De nikket kort til hverandre og bega seg inn gjennom porten.

– Er du nervøs? spurte Clara lavt.

Inger Marie nikket. – Jeg er glad du er med.

– Det er det minste jeg kan gjøre. Det er tross alt på grunn av meg at venninnen din døde.

– Slik må du ikke tenke. Inger Marie stakk armen innunder Claras og ga den et trøstende trykk. – Jeg har sagt det før: Det kan være mange andre grunner til at Liesl ble arrestert.

Clara svarte ikke på det. – Tror du at noen av de som spaserer her tilhører Gestapo? Stemmen dirret svakt da hun spurte.

Inger Marie kikket seg rundt. Et titalls mennesker befant seg på forskjellige steder i parken. Et eldre ektepar satt på en benk like ved andedammen, tre ungdommer holdt på med noe borte ved broen, to unge kvinner spaserte oppover mot Monolitten. – Jeg vet ikke. Aksel er temmelig sikker på at Hermann ikke vil dele æren med andre. Dersom han har varslet tyskerne om møtet, kan han ikke være sikker på å innkassere dusøren de har satt på hodet mitt.

– Hundre tusen kroner kan vel friste noen og enhver. Clara studerte en mann som lente seg mot en lyktestolpe og leste avisen. – Hva med han der?

– Er han ikke for påfallende? Dessuten venter han på noen. Se.

En kvinne kom hastende fra den andre enden av parken, og mannen senket avisen og smilte mot henne.

– De der borte, da? Clara nikket mot to menn som kom gående over broen. Inger Marie stivnet og klemte rundt pistolen hun hadde i lommen. Men mennene var fordypet i en samtale om en bil som ikke ville starte, og passerte uten å ofre dem så mye som et blikk.

Så fikk Inger Marie øye på en mann som nærmet seg nordfra med langsomme skritt. – Der er han! utbrøt hun. – Det er virkelig Hermann, la hun til, for seg selv. – Jeg tok ikke feil.

Hun hadde ikke sett Hermann Eriksen siden den gangen han dukket opp utenfor hybelen hennes, og da hadde det vært mørkt, men hun hadde ingen problemer med å gjenkjenne den litt lute skikkelsen og den skjeve, fordekte måten han holdt hodet på, som om han holdt på å lure seg innpå noen, men ikke helt visste om han våget. Han passet til rollen han hadde valgt å spille, tenkte hun.

Han var blitt forræder på grunn av penger, ikke ideologi. Inger Marie hadde fått vite at han sannsynligvis hadde arbeidet for tyskerne lenge, og det satte unektelig episoden på toget i et ironisk lys. Hun husket hvor redd han hadde vært, den feige stymperen.

– Han ligner en åtselfugl, hvisket Clara mellom sammenbitte tenner. – Tenk at jeg syntes han var kjekk en gang!

Inger Marie holdt oppmerksomheten rettet mot mannen som nærmet seg. Han var bare et steinkast borte nå. Skrittene hans saktnet seg enda mer, han skottet seg rundt, kikket seg bakover, viste alle tegn på nervøsitet. Det fortalte Inger Marie at han temmelig sikkert var alene.

Så møttes blikkene deres.

Hun husket Aksels instruksjoner og satte opp et forbløffet ansikt. – Hermann? Er du her?

– God dag, Inger Marie. Han smilte stivt.

– Hermann? Clara spilte med, stemmen var full av vantro. – Kjenner dere hverandre fra før? Men heter ikke du Eskil?

Han fuktet leppene med tungen. – Det er dekknavnet mitt, Clara.

– Men hvorfor fortalte du meg ikke at du og Inger Marie kjente hverandre?

– På grunn av sikkerheten. Hermann kastet et nytt blikk over skulderen.

Så han etter noen? Eller var han bare på vakt?

Inger Marie ristet på hodet. – Dette hadde jeg aldri ventet. Tenk at det er du som er Eskil! Verden er sannelig liten!

Tok hun litt for hardt i? Best å dempe entusiasmen et par hakk. De hadde tross alt ikke akkurat skiltes som perlevenner.

– Så hyggelig å se deg igjen.

– I like måte, Inger Marie.

Clara holdt seg ved siden av Inger Marie, tett inntil, som en buffer mellom henne og mannen som nærmet seg. – Det må jeg si, Eskil, dette var litt av en overraskelse!

Hermann Eriksen holdt blikket festet på Inger Marie og reagerte ikke på Claras bemerkning. – Jeg ser at du ble forbauset, og det er ikke så rart. Hva i all verden er det du har rotet deg opp i nå? Clara sa at du er etterlyst over hele landet.

Som om han ikke visste det fra før, den slimålen.

Inger Marie senket stemmen. – Det er derfor jeg trenger hjelp, Hermann, jeg må komme meg over til Sverige. Clara sa at hun kjente en mann som sikkert hadde gode forbindelser. Hun så seg fort rundt. – Gestapo er etter meg, så jeg kan ikke oppholde meg ute lenger enn nødvendig. Kan du hjelpe meg?

Han vætet de tørre leppene med tungen. – Nå har det seg slik at det ikke er så enkelt å få noen over til Sverige. Det krever god planlegging. Han kikket seg rundt nok en gang. – Kan vi gå et annet sted og snakke om det? Jeg vet om en liten kafé hvor det er trygt. Bare du og jeg?

Ventet han på noen? Hadde han avtalt med Gestapo at han skulle ta henne med til den kafeen? Inger Marie knuget pistolen og kjente at hun begynte å puste ujevnt. La han merke til det? – Hva mener du? spurte hun tynt. – Hvorfor kan vi ikke snakke om det her?

Hvor i helvete ble det av dem som skulle hanke ham inn? Når som helst kunne Hermann foreta seg noe, han virket fryktelig nervøs. Nå hørte hun at det klirret i metall i lommen hans. Håndjern? Våpen? Hadde noe gått galt? Burde de komme seg vekk? Inger Marie svelget tørt og kjente hjerteslagene langt opp i halsen.

Clara tok et skritt fremover. – Kan du hjelpe henne eller kan du ikke?

– Jo, selvsagt kan jeg det, men vi må … Han avbrøt seg selv, og Inger Marie hørte skritt nærme seg bakfra. Hun lot være å snu seg, og ba en stille bønn om at det måtte være personen de ventet på. En skikkelse kom opp på siden av dem, Inger Marie så at han gikk med hendene i lommene og hodet bøyd. Han passerte bare tre meter unna. Så var han forbi.

Inger Marie slapp pusten ut av lungene. Pokker!

– Det er noe galt her. Hermanns blikk begynte plutselig å flakke, han tok et skritt bakover og stakk den høyre hånden ned i frakkelommen. – Dere prøver å lure meg i en felle!

– Din falske faen!

Hermann Eriksen så ikke slaget komme. Skaftet på Claras paraply traff ham på nesen, og han bøyde seg, tvikroket av smerte.

Til toppen

Bøker i serien