«De har ikke lidd noen overlast?» spurte herr Falchenberg.

Fernanda ristet på hodet. «De kom i tide. Takk og lov at De hørte ropene mine!»

Han smilte. Blikket hans glitret, og hun kjente en matthet bre seg i kroppen. Han var virkelig usedvanlig flott å se på. Tenk at de nærmest var naboer – på Jomfruland.

«La meg følge Dem tilbake til en tryggere del av parken. I dette området burde ingen unge kvinner som Dem driste seg inn.»

Hun følte trang til å gi ham en forklaring. «Jeg skulle egentlig møte en venninne og besøke tivoliet, men hun kom ikke. Mens jeg ventet på henne, mente jeg at jeg så en jeg kjenner, som jeg sa – og fulgte etter henne hit.»

«Jeg forstår. Slikt kan skje. Tivoliet pakker forresten sammen og drar videre i morgen, hørte jeg. Jeg har et forslag: Hva om De tar til takke med meg som ledsager, i stedet for Deres venninne? Da får De i hvert fall sett hva tivoliet har å by på.»

«Med glede,» svarte hun, og følte seg dristig. Skjønt, hva kunne være galt i å vandre sammen med ham blant så mange mennesker?

«Da går vi dit.»

Hun håpet halvt at han ville by henne armen, men han gikk bare ved siden av henne. Hun kunne kjenne blikket hans på seg.

«Det var ikke denne venninnen De trodde at De så?»

«Trodde at jeg så?» gjentok hun, forstod ikke. Å ha ham så nær gjorde henne både ør og varm.

«Ja, De sa at De befant Dem i et fjernt hjørne av parken fordi De fulgte etter en De mente De kjente?»

Nå husket hun hva hun hadde sagt. Han la visst merke til alt. «Nei, jeg trodde jeg så min tidligere guvernante.»

«Men det var ikke henne?»

«Jeg var så sikker, det var derfor jeg fulgte kvinnen like hit, men hun svarte ikke på ropene mine, så det kan ikke ha vært henne.»

«Sikkert ikke.»

«Hun forsvant bare.» Noe ved ham gav henne trang til å betro seg.

«Forsvant? Her i parken, mener De?»

De nærmet seg inngangen til tivoliet. Brått ble hun redd han ikke hadde ment det han hadde sagt om å besøke forlystelsene sammen med henne. Hun stanset. «Nei, tidligere. Hun og jeg dro sammen fra Jomfruland, for å bo hos min mormor en tid. Far har giftet seg på nytt. Denne sommeren.» Det var ikke nødvendig å fortelle ham hva hun mente om Mathilde og hvor utenfor hun følte seg. Det var for privat. «Da vi kom til min mormor, bad frøken Thygesen seg fri noen dager, for å besøke slekt. Etter det har jeg ikke hørt fra henne.»

«Så hun var fremdeles Deres guvernante på det tidspunktet?»

Hun kjente at hun rødmet. Nå tenkte han nok at hun ikke var mer enn et barn. «Jeg vet at jeg strengt tatt er for gammel til å ha en guvernante, men frøken Thygesen var så mye mer for meg.»

Han gransket henne. «Tør jeg spørre hvor gammel De er?»

«Atten.» Det var nesten sant. Hun ble atten til vinteren.

«Da er vi omtrent jevnaldrende. Jeg er tyve. Vi er forresten i slekt.»

Hun rykket til. Var det mulig?

«Om enn svært fjernt,» fortsatte han. «Våre fedre er tremenninger. Det gjør oss til firmenninger.»

De var heldigvis ikke nære slektninger. «Jeg vet så lite om min fars slekt,» sa hun, som sant var. Den eneste hun hadde møtt, var den merkelige gamle kvinnen på Lystgården.

«De var knyttet til Deres guvernante?» Stemmen hans var myk.

«Ja, svært. Hun har vært hos oss så lenge jeg kan huske. Min mor døde da jeg bare var elleve år gammel. Frøken Thygesen har vært som en mor for meg.» Det var utrolig hvor lett det falt henne å betro seg til ham. Han var tross alt en fremmed. Det var han forresten ikke, rettet hun seg selv. De var i slekt, og fedrene deres var naboer.

«Men så forsvant hun altså?»

«Ja, og far sier at hun har sagt opp og tatt post hos en ny familie, som har små barn, at hun foretrekker det nå. Jeg fatter ikke at hun kunne gjøre noe slikt – uten å snakke med meg først.»

«De har rett. Det lyder merkelig, men hun har nok en forklaring å gi når De møter henne igjen.» Han var alvorlig nå. «Vi to har faktisk enda mer til felles. Jeg mistet også min mor svært tidlig. Det har ikke vært andre enn far og meg. Jeg har ikke søsken.»

«Ikke jeg heller.»

«Der ser De. Vi har virkelig mye til felles.»

Til toppen