Blanca krøket seg sammen og gispet etter luft idet panikken grep tak i henne. Hun lukket øynene og konsentrerte seg om å ta et dypt åndedrag. Hun måtte gjenvinne kontrollen. Men nå hadde hun endelig sett det. Mørket og bråsinnet som frøken Kara hadde advart henne mot, som Rupert hadde trodd at Blancas kjærlighet hadde jaget på flukt. Men det bodde fremdeles i August, og nå var det blåst liv i den dormende flammen gjennom sviket som hadde rammet dem alle.

Ole Johan, politibetjent og venn, var den fryktede voldsmannen. De hadde blitt lurt, alle sammen. Så grundig lurt at han måtte ha ledd av dem. De hadde fortalt ham alt, de hadde stolt på ham, og August mer enn noen.

Blanca rettet seg opp, og hun visste at hun måtte prøve å stanse August, før det var for sent. Hun tok beina fatt og løp ut av huset, gjennom den lille hagen og porten som sto åpen. En yngre mann kom gående fra Tyskebyggen. Det var sent på kveld, og ingen andre mennesker å se.

«Har De sett to menn løpe av gårde i rasende fart?» spurte hun og så på ham med vidt oppsperrede øyne.

Han så forskrekket på henne, men så nikket han og pekte. «De løp den veien.»

«Mot Sandviken?»

«Ja, men …»

Blanca hørte ikke resten. Hun løp det raskeste hun maktet mens hun ba om at hun ville komme frem i tide.

Det var mørkt, og August og Ole Johan kunne være hvor som helst. Festningen tårnet seg opp foran henne, og hun lurte på om Ole Johan kunne ha løpt inn på Koengen, men regnet det som lite sannsynlig, ettersom festningen var bevoktet. Så hun passerte både Håkonshallen og Rosenkrantztårnet og fortsatte ferden på utsiden av muren.

Da hun nærmet seg Sverresborg, fikk hun øye på en gammel kvinne som satt utenfor et hus.

«Har De sett to menn løpe forbi?»

Kvinnen, som var liten og krumbøyd, røykte snadde og spurte mistenksomt: «Hva skal frøkenen med dem?»

Blanca ville skrike at det sto om liv og død, men klarte å beherske seg. «Den ene mannen er min forlovede.» Hun holdt frem hånden slik at kvinnen kunne se ringen.

«Ja vel. Men å drive å løpe rundt i mørket på den måten synes jeg er …»

«Har De sett dem?» avbrøt Blanca.

Kvinnen blåste ut en røyksky. «De løp ned mot Skuteviken, hva de nå skal der på denne tiden.»

«Takk!» ropte Blanca og fortsatte den heseblesende ferden.

Da hun kom ned til vannet, så hun først ikke noe som helst. Det var ingen gatelykter her, og heller ingen hus med lys i. Men hun hørte en dump lyd, og da øynene så smått vente seg til mørket, så hun to skikkelser et stykke lenger bort. Det måtte være dem!

«August!» ropte hun av full hals og løp mot dem.

Idet hun nærmet seg, så hun at det hun fryktet allerede var i ferd med å skje. Ole Johan lå på rygg, og August satt over ham med en hevet knyttneve.

«Ikke gjør det!» ropte Blanca iltert. «Hør på meg, August! Ikke gjør det!»

Men han var som oppslukt av raseri, og knyttneven traff Ole Johans nese med en knasende lyd. Så hevet August armen på nytt.

Til toppen