De gikk opp trappen, og Johannes åpnet døren. Så var de inne i den store gangen, og Maria gløttet engstelig mot stuedøren. Det luktet godt av nystekt bakverk. Husholdersken på Bråten var dyktig til å lage mat, ble det snakket om.

Johannes gikk bort til stuedøren. Før han åpnet, kikket han på henne. «Er du klar?»

Maria nikket, men når det gjaldt Johannes’ mor, ville hun aldri bli klar.

Da Johannes åpnet, holdt hun pusten, og da hun fikk se Jenny i sofaen, føltes det som hun var besvimelsen nær.

«Kommer du, da, Johannes?» utbrøt Jenny. «Du sa ikke noe om at du hadde tenkt å besøke meg.»

«Jeg burde kanskje ha fortalt det da vi sto utenfor kirken, men ville overraske deg.»

Jennys smil stivnet da hun oppdaget Maria. «Maria Sløttet,» utbrøt hun. «Hva i all verden gjør du her?»

Johannes kom Maria til unnsetning. «Vi kommer med en nyhet,» sa han alvorlig.

«Nyhet? Hva slags nyhet?» Smilet var borte fra Jennys ansikt.

«Har du ikke tenkt å by oss kaffe? Jeg tar gjerne et kakestykke også hvis du har?»

Jenny strakte seg etter en liten sølvbjelle på bordet og ringte med den. Hun hadde fått et stramt drag om munnen og i øynene, det så nesten ut som hun skulle sprekke, syntes Maria og gikk tettere inntil Johannes.

«Dere får sette dere,» sa Jenny med skarp stemme før hun snudde seg mot husholdersken, som akkurat kom inn. «Kan du skjenke tre kopper kaffe? Og ta med deg kaken du bakte i går.»

Kvinnen rakk å kaste et blikk på Maria og Johannes før hun hastet ut på kjøkkenet og lukket døren etter seg.

Johannes slo hånden ut mot den ene av lenestolene. «Vær så god og sitt,» sa han og smilte til Maria.

Det lå en slags trøst i smilet, syntes hun og satte seg med ryggen godt inntil ryggstøet, som om hun var redd for å falle i gulvet om hun ikke sørget for ordentlig støtte.

Johannes slo seg ned i den andre stolen. Så satt de der alle tre overfor hverandre, og Maria kunne merke Jennys motvilje. Merket Johannes det?

Han vekslet noen ord med moren om været og hestene som var blitt solgt den siste uken. En gammel general hadde dukket opp og kjøpt en hest til hvert av barnebarna sine.

«Det var visst dugelige hester, og vi fikk godt betalt. Men du vet, Johannes, at jeg har ikke greie på slikt.»

«Det vet jeg, mor. Men jeg synes du klarer deg godt med tanke på at hestene har vært Andreas’ ansvar etter fars død.»

«Jeg gjør ikke stort når det gjelder hestehandelen, det overlater jeg til drengen. Andreas lærte ham opp, så han kan det meste.»

«Det er bra.»

«Andreas lovte å komme hjem på besøk, og for å se til at drengene klarer oppgavene sine, men jeg har ikke sett noe til ham.»

«Han har det nok travelt.»

«Ikke så travelt at han ikke kan besøke sin gamle mor. Jeg er skuffet over ham.»

Frem til nå hadde Maria følt seg som luft, men nå satte Jenny de harde øynene sine i henne. «Hva slags nyheter kommer dere med? Jeg håper det ikke er det jeg frykter,» la hun til. «Selv djevelen har ører,» fortsatte hun. «Jeg har hørt ett og annet.»

«Jeg vet ikke hva du frykter, kjære mor.» Johannes la hånden sin over Marias. «Men jeg har fridd til Maria, og vi skal gifte oss.»

«Fri og bevare meg vel! Nå tror jeg Georg ville snudd seg i graven.»

«Mor?» Johannes så alvorlig på henne. «Hva er det du sier?»

«Av alle kvinner på Fosen valgte du henne.»

Maria krympet seg. Johannes tviholdt hånden hennes.

«Hva du kan få deg til å si.» Johannes hadde hevet stemmen nå. «Jeg trodde du ville bli glad. Endelig har jeg funnet meg en kone.»

«Hvordan kunne du tro at jeg vil godta henne?» Jenny stirret på ham med vantro i blikket. «Jeg har tenkt at hvis du, mot formodning, skulle finne på å gifte deg, var det med en kvinne som er deg og din stilling verdig.»

«Maria er meg verdig,» parerte Johannes. «Og hvis du ikke godtar henne, mister du enda en sønn. Er det det du vil?»

Til toppen