Forfatter: | Frid Ingulstad |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Tre brødre |
Serie: | Sønnavind |
Serienummer: | 70 |
ISBN/EAN: | 9788202435837 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Frid Ingulstad |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Tre brødre |
Serie: | Sønnavind |
Serienummer: | 70 |
ISBN/EAN: | 9788202435837 |
Kategori: | Romanserier |
Elise ligger hardt skadet på sykehuset etter fallet i trappen. Johan våker over henne, livredd for at hun ikke skal kunne gå igjen. Da hun endelig våkner, mumler hun noe uforståelig om «Påsan».
Elvira kommer på besøk, mens fru Jespersen passer Bitteliten. Etter visitten haster Elvira engstelig av sted for å hente barnet. På veien møter hun Nils Christian, som oppfører seg truende.
Hjemme hos Hugo og Ingjerd tar livet plutselig en ny vending.
I det samme lød lyse barnestemmer og latter inne fra gutterommet. Hugo stakk hodet inn til dem. «Er dere våkne, gutter?»
Hagbart og Rudolf lå på gulvet og lekesloss mens de lo og hylte om hverandre. I sengen til Rudolf satt Påsan og stirret på dem med store øyne, men straks han fikk øye på Hugo, la han seg fort ned og dro dynen over hodet.
UTDRAG FRA BOKEN:
Inn kom Mona Charlotte i rød taftkjole, silkestrømper og høyhælte sko. Hun hadde pannelugg, håret nådde henne til skuldrene og var krøllet med krølltang, og på leppene hadde hun knallrød leppestift. Midt i sin forargelse måtte Elise innrømme at hun var vakker.
Mona Charlotte stanset, så seg omkring og utbrøt forskrekket: «Unnskyld, jeg visste ikke at det var selskap her, jeg ville bare hilse på den lille sønnen min.» Tårene piplet frem i øynene hennes og begynte å renne nedover kinnene.
Ingen sa noe, det ble en pinlig taushet i rommet. Elise skottet bort på Sebastian og lurte på om han ikke skulle gjøre noe. Han kunne ta Lille-Hugo med seg inn i et annet rom og la henne få hilse på ham der. Dette måtte være svært ubehagelig for Guro og hennes familie.
Mona Charlotte søkte med blikket til hun oppdaget de minste og la mumlende til: «Jeg kommer bare for å ønske sønnen min god jul.» Deretter gikk hun bort til de fire guttene, men holdt på å ta feil og skulle til å løfte opp Hagbart istedenfor Lille-Hugo. Elise var ikke sikker på om de andre oppdaget fadesen, selv om alle sto stille og fulgte med i det som skjedde.
Hun kjente hjertet hamre. At Mona Charlotte kunne være så frekk! Komme uanmeldt inn i stuene til sin fraskilte ektemann, på selveste julaften, for å hilse på sin sønn som hun ikke hadde giddet å besøke eneste gang i løpet av hele høsten! Hun måtte jo skjønne at han hadde gjester.
Hadde hun hørt rykter om at Sebastian hadde funnet seg en annen? Var hun kommet for å ødelegge? Krokodilletårene hadde Elise ingen tro på, dertil visste hun for mye om hvordan Mona Charlotte hadde oppført seg tidligere.
Hun gikk bort til henne. «Hallo, Mona Charlotte. Du og Lille-Hugo kan bli med meg,» sa hun så vennlig hun var i stand til. «Det er bedre for dere å snakke sammen i et værelse hvor dere kan være for dere selv. Vi feirer en stor begivenhet her i dag, Sebastian og Guro har forlovet seg.»
«Forlovet seg?» Mona Charlotte hikstet, snudde seg mot Sebastian og utbrøt: «Hvordan kunne du? Da jeg var her i sommer, håpet du at vi kunne starte på nytt. Det var det du sa. Vi har tross alt et barn sammen. Jeg har vært fra meg av fortvilelse og har lengtet meg syk etter gutten min. Du ville ha tid til å tenke deg om, sa du.»
Elise hadde hørt nok, hun tok et fast tak i armen hennes og geleidet henne bestemt ut av stuen før hun rakk å si mer. Fra øyekroken fikk hun et glimt av Sebastian. Han virket lamslått og var blitt svært blek. Nå skyndte han seg bort til Guro og hvisket henne noe i øret.
Hun hørte Johan ta ledelsen og foreslå at de skulle fortsette med gaveutdelingen. Julenissen satt der fremdeles og hadde vært vitne til den pinlige scenen. Antakelig var han en mann fra bygda, som Sebastian hadde bedt om å være julenisse. Hun håpet at han ikke var av det slarvete slaget. Da kunne de risikere at ryktet var spredd over hele Eidsvoll innen neste kveld.
«Hvordan kunne du få deg til å gjøre noe slikt, Mona Charlotte?» spurte Elise opprørt da de var kommet inn i biblioteket.
«Hva mener du?» Mona Charlotte så på henne med fortvilelse i blikket og tårevåte kinn. «Jeg må da få lov til å ønske sønnen min god jul? Dere er vel ikke umennesker?»
«Du har ikke besøkt ham i hele høst, fortalte Sebastian. Da synes jeg det er underlig at du dukker opp på denne måten, og akkurat i dag.»
Lille-Hugo var sint fordi han var tvunget vekk fra julenissen og alle pakkene og ville løpe tilbake. Mona Charlotte grep tak i ham og holdt ham igjen, han begynte å illskrike.
«Der ser du,» sa Mona Charlotte og sendte henne et bebreidende blikk. «Nå har du fått ham til å vende seg mot meg.» Hun brast i gråt og slo hendene for ansiktet.
Lille-Hugo benyttet anledningen til å rase bort til døren som var blitt stående på gløtt, smette ut og løpe tilbake til julenissen.
Elise følte seg uvel og usikker. Hun husket hvor forandret hun syntes Mona Charlotte var blitt da hun møtte henne i Frognerparken. At hun var butikkjomfru i en hattebutikk og arbeidet frivillig for menigheten var også overraskende. Kunne det virkelig tenkes at hun var blitt en annen? At det ikke var krokodilletårer, men at hun sørget dypt over tapet av Lille-Hugo? Det var vanskelig å tro det, men mirakler hadde skjedd før. Hvis det virkelig var tilfelle, var det nådeløst av dem å jage henne bort. Og hadde Sebastian sagt at de skulle prøve på ny?
Samtidig var det en stemme langt inni henne som hvisket: Har du glemt at hun slo Sebastian, løy om frelsesoffiseren og lurte penger av herr Bolstad Syversen senior? Husker du ikke at hun var slem mot den lille sønnen sin? Går det an for et menneske å forandre seg så totalt?
Hun sukket tungt. «Jeg foreslår at du heller kommer tilbake en annen dag og diskuterer med Sebastian hvor og når du kan få treffe Lille-Hugo. Det er klart at Sebastian ikke vil nekte deg det, han ble bare lamslått da du plutselig dukket opp akkurat i dag, på julaften og hans forlovelsesdag.»
Mona Charlotte nikket, dro opp et kniplingslommetørkle og pusset nesen. «Der sa du det, Elise. Han ble lamslått. Vet du hvorfor? Fordi han fremdeles er glad i meg.»
Dermed snudde hun seg og hastet mot døren.
Elise fulgte etter henne ut på gangen. «Er det noen som kjører deg?»
«Det er ikke nødvendig, jeg har bil selv.»
Elise steilet. Hadde hun egen automobil? Hvordan i all verden hadde hun råd til det?
«Vel, da får du ha en god jul og hilse moren din så mye fra meg.»
«Jeg skal ikke til Furumoen, jeg bor hos noen venner av meg.» Mona Charlotte tok på seg hatt og kåpe med raske, ampre bevegelser og skulle til å åpne ytterdøren da Guro kom ut på gangen. Da hun fikk se de to, ville hun skynde seg videre, men Mona Charlotte stanset henne. «Du vet ikke hva du går til, Guro! Sebastian ser snill og uskyldig ut, men man skal aldri skue hunden på hårene. Hadde du visst hvor mange blåmerker jeg hadde i den tiden jeg var gift med ham, ville du ha tatt første tog tilbake til Oslo.»
«Mona Charlotte!» Elise stirret vantro på henne. «Hvordan får du deg til å si noe slikt?»
«Fordi jeg har vært gift med ham, det har ikke du. Hva vet du om hvordan han oppfører seg på soveværelset? Jeg kunne skrive en hel bok om det, den ville ha rystet hele det norske folk.»
«Du lyver! Sebastian har aldri gjort deg noe vondt, det er du som har vært slem mot ham!»
Mona Charlotte smilte kaldt. «Så rart at du kan vite mer om vårt ekteskap enn meg, du som har bodd flere mil unna.»
Døren gikk opp, denne gangen var det Guros mor. Hun fikk et forfjamset uttrykk i ansiktet og ville trekke seg tilbake igjen, men Mona Charlotte stanset henne. «Bare kom, fru Grane. Jeg synes det er viktig at De også får høre det.»
Fru Grane så spørrende på henne. «Får høre hva?»
«Hva Deres datter kan vente seg hvis hun gifter seg med Sebastian. Det må jo ha undret Dem at jeg forlot mitt eneste barn, denne storgården og et liv uten økonomiske bekymringer. En mor reiser ikke fra sin egen sønn uten at hun er absolutt nødt. Og det var jeg, hvis jeg skulle overleve. Han er en ondsinnet sadist, fru Grane, men det kommer ikke Deres datter til å oppdage før han har fått henne i ektesengen!»
Tre brødre | |||
Bokmål | Ebok | 2014 | |
Tre brødre | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2017 |