Skiftlederen på aluminiumsverket smelte avisa i bordet foran Bjørn Vassfarli. – Du, Bjørn, var ikke den jenta der ganske lik datteren din?

Hele skiftet kikket nysgjerrig opp bak matpakkene sine. Skiftlederen slo håndbaken demonstrativt i avisa, så ingen skulle unngå å se hvem han siktet til. – Ser dere. Prikk lik dattera til Bjørn!

Bjørn bleknet, for han gjenkjente jo Lillian med det samme. Likevel brukte han alle krefter på ikke å vise det. Så uanfektet han maktet, skummet han gjennom teksten.

Narkotika? Lillian? Var det ikke det han visste. Den der helvetes dansinga og alt det den førte med seg! Dette var banne meg dråpen som fikk begeret til å renne over.

– Neei, hun der lignet ikke mye. Hvor tar du det fra? sa han.

Karene slet i avisa: – Ja visst, er det datteren din, Bjørn. Ikke prøv deg. Alle kan vel se det. Det er ikke mange som har så pene bein. Ha, ha!

Skammen brant i kinnene. – Det der er faen meg ikke Lillian! ropte han og reiste seg så brått at kaffekoppene skvulpet over.

Hele rommet flirte.

– Nei, du har vel rett, sa skiftlederen. – For datteren din er vel ikke den i familien som driver med stoff. Det er det vel andre som tar seg av …

Hva mente han? Bjørn knyttet nevene. Helst ville han banket opp hver eneste en i den flirende hopen, men han visste ikke hvor han skulle begynne. Så han lot det heller være. Istedenfor forlot han bordet med krum nakke. På vei ut passerte han aviskiosken. Stativene var fulle av de skitne forsidene. Synet fikk det til å svartne for ham, og i neste øyeblikk fór avisene veggimellom.

Til toppen