«Jeg har ingenting hørt fra Verran, Karl, og du kan tro meg på et jeg er redd for hvordan det går med sira Steingrim og Wilhjalm. Det kan godt hende du hadde rett i at de to sammen aldri ville gå bra, men de er prester, Karl. De har et kall de ikke kan vike bort fra.»
Karl Jernhanske undret hvor mange sene kvelder og netter de hadde sittet slik. Erkebiskop Olav bakom det store bordet i arbeidsrommet sitt, og han selv i den vakkert utskårne gjestestolen med den røde puten han hadde fått sydd og gitt erkebiskopen som gave. Rent selvforsvar hadde det vært, for setet var dekorert med utskjæringer som gravde seg inn i bakenden på et menneske. Kanskje det hadde vært gjort slik for å gjøre besøkene kortere og spare erkebiskopens tid.
Vel, han hadde fått slutt på det i alle fall. Eller kanskje Olav tok bort puten når det skulle komme noen han ville bli fort kvitt?
«Men jeg har fått tidender, Olav. En fraktemann fra Innerøya kom hit i går med noe slags føring fra Gudmund på Egge til en handelsmann her. Han heter Asbjørn og hadde nytt fra Juta.»
«Kanskje Gudmund har funnet skatten Olve på Egge skal ha gjemt i gammel tid,» ymtet erkebiskopen. «Olve var en slu kar. Det sies han hadde en tunnel fra sjøen til gården som han brukte når han skulle frakte ting i skjul.»
Karl Jernhanske smilte. «Mange har lett etter den tunnelen, men ikke funnet den. Kanskje har den aldri vært der. Etter det Juta hadde sagt, er visst ikke Wilhjalm og Steingrim blitt mer enige enn de var.»
«Nei, enige blir de to aldri,» samtykket erkebiskopen.
Karl Jernhanske trakk på smilet. «De har ikke kommet seg til Svartskogbygda ennå, og de er ikke blide på Kolrun, for hun har vært i Svartskogbygda to ganger alt siden den gangen hun drepte en mann der.»
«Hva er det du sier, mann?»
«Sanningen, eller så mye av den som dem som spør tåler å høre.»
«Men så kom med det da, ditt store, lodne troll!»

Til toppen