«Ja, der har du Britt Vengen. Overtroisk på sin hals. Men en dyktig setertøs, og hun har vært både i dalen og på setra lenger enn det jeg har. Følg med på hva hun sier, for hun sier det bare én gang. Og dette er Linda Enger ...» sa han og nikket bak Eir. Blikket hans ble funklende, og han kunne ikke holde tilbake et smil.

Linda var en nydelig jente med lange, brune fletter som gikk helt ned til midjen. Hun hadde fregner strødd over kinnene, og ga Eir et så varmt smil at hun kjente hvordan skuldrene senket seg med det samme. Hun forsto godt at drengen var betatt av henne, for hun var slående vakker der hun sto i en lysebrun stakk. På hodet bar hun et hvitt skaut med blå broderier langs kanten.

«Så det er du som er den mystiske nye seterjenta?» spurte hun og smilte nysgjerrig mot Eir. «Hvor kommer du fra?»

«Holmsund,» svarte Eir, og ble med ett usikker på hvor mye de egentlig visste om henne.

«Holmsund,» gjentok Linda og tygget litt på det. «Jeg tror jeg var med far min dit en gang, for å kjøpe tørrfisk. Jeg kommer fra et sted sør for Bjørndalen, et godt stykke inn i landet, så det er ikke stort jeg har sett av båter og hav. Har du noe erfaring med seterdrift?»

Eir ristet på hodet og så i bakken. «Dessverre.»

Linda så ut til å stusse over svaret, før hun snudde seg rundt og trakk pusten dypt, som for å ånde inn hele fjellandskapet.

«Vel. Du kommer til å lære fort, det er jeg sikker på. Det er fint her oppe, og selv om det er tungt arbeid, kan jeg love deg at du får en god sommer her. Selv har jeg gledet meg lenge til å komme meg bort fra maset hjemme. En kan gå fra vettet av å bo en hel vinter med den søskenflokken min,» lo hun, og stønnet slik at Torgeir tok til å rødme da hun kastet et blikk mot ham. Eir måtte smile av drengen, det var så tydelig at det var noe mellom dem.

«Jaså. Ingen erfaring, og i tillegg var det slik at du ikke skulle utføre tungt arbeid?» sa en sur stemme bak dem. Britt Vengen var kommet ut igjen, og så nå granskende på Eir. «Ja, i så fall blir det en fin tid for deg her oppe! Det er ikke annet enn tungt arbeid her, skal jeg si deg. En kan ikke sitte i solveggen når kyrne skal melkes. Jeg ser at du har tatt deg til rette i selet også.»

Eir krympet seg. Det var tydelig hvem som styrte her oppe. «Jeg valgte meg bare en av sengene så lenge, men jeg kan selvsagt flytte om det er din plass,» sa hun med spak stemme.

«Det er da svært så underlig at den nye setertøsen ikke skal kunne måke møkk eller bære melkespann,» fortsatte Britt nesten uten å ense svaret hennes.

«Jeg kan da godt måke ut av fjøset,» innvendte Eir og prøvde å holde inn magen, for det var nok derfor Karl Torre hadde gitt beskjed til de to andre om at hun ikke skulle utføre tungt arbeid.

«Nå får du holde opp, Britt,» sa Torgeir og prøvde å se strengt på den eldre budeia, men det prellet bare av.

«Har du fått sett deg rundt?» spurte Linda, sikkert for å lette på stemningen.

«Jeg har sett meg litt rundt, men ikke så mye. Det er mye jeg lurer på.»

«Så får vi ta det litt etter litt. Det er ikke så vanskelig når en først kommer inn i tralten. Jeg kan vise deg rundt. Kyrne skal ikke melkes før i kveld, men vi må gjøre klart og koste ut før den tid.»

«Bare sett meg i arbeid. Jeg er vant til å arbeide, bare ikke på en seter,» skyndte Eir seg å si. Hun kikket stjålent bort på Britt og håpet hun hadde fått det med seg. Men det så slett ikke slik ut, for budeia stønnet og holdt seg til kinnet, før hun snudde og gikk mot fjøset.

Eir så spørrende på Linda, som bare ristet på hodet. «Hun sliter med den ene tanna, det brygger nok opp til skikkelig tannverk,» forklarte hun, og drengen tok til å le.

«Ja, dere to skal da sannelig få noe å bryne dere på her oppe i sommer. At hun nektet å trekke den tanna før hun dro opp, var bare dumskap. Slikt går ikke over av seg selv.»

«Er det derfor hun er så sint?» spurte Eir, og så på Linda.

«Å, ikke bare. Hun er sånn mot alle hun ikke kjenner. Men den tannverken gjør det nok ikke bedre.»

«Hun er slik med dem hun kjenner også, spør du meg,» sa Torgeir og klappet Gråman på mulen. «Vi to får nok fare ned igjen til dalen før dette utarter.»

«Allerede?» spurte Eir og bet i seg ordene da hun så øyekastet Linda sendte henne. «Du får hilse til min mann i Holmsund om du treffer ham,» la hun til, overrasket over sin egen plutselige løgn, men hun ble lettet da hun så hvordan Linda igjen senket skuldrene. Om Britt var så olm som hun virket, var det viktig at ikke Linda også mislikte henne her oppe. Og den unge budeia hadde jo slett ingenting å frykte fra henne. Visst var Eir begeistret for Torgeir, men ikke på den måten. Hun kunne aldri elske noen annen enn Olve, det visste hun godt. Det hogg til i brystet så snart hun tenkte tanken. At dette kunne skje. At hun hun sto her, til seters, og skulle være her hele sommeren, i skjul for Olve.

Linda så medfølende på henne. «Du må være svært glad i ham. Jeg kan se det på deg. Men han kan komme på besøk, vet du! Om søndagene, eller til sankthans.»

Til toppen