Trollskogen (Heftet)

Serie: Soloppgang 43

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 43
ISBN/EAN: 9788202527860
Kategori: Romanserier
Omtale Trollskogen

Andrine og familien kan ikke tro hva som kommer frem når den maskerte morderen endelig avsløres. Men marerittet er langt fra over.

På Fall opplever Maja at evnene hennes vender tilbake med full styrke og viser vei mellom løgner og bedrag.

Maja bet seg i leppen mens tankene kvernet. Hun følte plutselig at noe ikke stemte. Hun syntes hun hørte tung pust og kjente en stram svettelukt, og hun følte at lensmannen hadde vært livredd, men for hva?

«Denne boka holder meg våken til soloppgang!» Randi Lundebrekke, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Trollskogen
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Hun holdt pusten da Pauli kom ut på tunet. Han var kledd i en tykk pels, som måtte være fra en stor bjørn. Håret hans var halvlangt og svart som natten. 
Hjertet banket som besatt da han så henne og sendte henne et blendende smil. Så vinket han, før han skyndte seg bort til henne. 
«Lillelill, så hyggelig at du kom en tur. Men har du virkelig gått alene gjennom skogen? Det kan være rovdyr i nærheten, vet du.»
«Det bryr jeg meg ikke om. Ingen rovdyr kan hindre meg i å treffe deg.» Hun smilte søtt, og hun så i øynene hans at han likte henne. At han kanskje også elsket henne.
Han smilte tilbake. «Jeg hadde vel ikke trodd noe annet heller. Men vet de der hjemme at du har gått hit?»
Lillelill ristet på hodet. «Nei, men de bryr seg ikke om hvor jeg er, bare jeg er snill.»
Han nikket og tok sats før han hoppet over det lave gjerdet. Så stilte han seg foran henne. Han var mye høyere enn henne, og hun måtte se opp på ham. 
«Du er vel alltid snill og god, Lillelill. Og jeg er så kjær i deg.» Han tok om livet hennes og trakk henne inntil seg. Så møttes leppene deres, og hun kjente at det sitret helt ned i tærne. 
Jeg er så kjær at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Du er alt for meg, Pauli. Tenk at jeg møtte deg da jeg trengte deg som mest. Da jeg var ensom og hjertet kjentes dødt.
Så slapp han henne, og hun ble stående og vakle.
«Min nydelige Lillelill. Jeg savner deg når jeg ikke får møte deg. Jeg klarer nesten ikke å arbeide på torpet lenger. Far blir grinete, men det går heldigvis fort over.»
Pauli bodde på torpet sammen med faren. Moren hans døde i barselseng for mange år siden, og to søsken hadde dødd av kulde da de gikk seg vill i skogen.
«Jeg savner deg også, Pauli. Jeg tenker på deg hele tiden.»
Han tok hånden hennes. «Kom, vi går ned til tjernet. Der kan ikke far se oss. Han sov da jeg gikk ut, men likevel …»
«Ja, vi går ned dit.» Hun var oppglødd og forventningsfull. Tenk at Pauli hadde valgt nettopp henne. Det var andre jenter i bygda som hadde svermet for ham, men da hun møtte ham i krambua, hadde han sett bare henne. De andre pikene var blitt misunnelige, og ingen av dem talte med henne lenger. Men det spilte ingen rolle. Hun trengte dem ikke. Hun trengte bare Pauli.
De gikk ned til tjernet og satte seg på hver sin stein. Han holdt hånden hennes hardt, som om han var redd for å miste henne. «Hva tror du Eilert Larsson sier om han finner ut om oss to?» spurte han, plutselig alvorlig.
«Det tror jeg går bra. Eilert er en snill mann. Han bryr seg nok ikke om det,» sa hun selvsikkert.
«Jeg håper du har rett i det, Lillelill, for jeg har lyst til å møte familien din en dag.»
Hun så utover tjernet, som var dekket med is og snø. «Jeg har ingen familie igjen, det vet du. Eilert er bare snill mot meg.»
Han nikket. «Du er heldig. De fleste som mister familien sin, blir satt bort på andre gårder for å arbeide. Jeg har hørt om flere som er blitt regelrett utnyttet. Det er sannelig ikke enkelt. Mange blir hundset med og får nesten ikke mat. Det er en skam,» la han til.
Lillelill orket ikke høre på dette. «Har du og din far vært på jakt, da?» spurte hun.
«Ja, det har vi. Far skjøt en elg, men det må du ikke si til noen, for vi har ikke lov. Det var tyvjakt. Men vi må ha mat.»
«Jeg skal ikke si det til noen,» sa hun, og blikkene deres møttes. Paulis øyne var mørkebrune, og hun så flere dagers skjeggstubber i ansiktet hans. Han kledde det. 
Så var de i hverandres armer igjen. Lillelill skjøv alle hemninger til side, for kjærligheten hun følte var så sterk. Så intens.

Til toppen

Bøker i serien