Arntor begynner dagen med et bad. Han føler seg mørbanket etter gårsdagens strabaser, men det føles som stivheten blir skyllet bort sammen med støv og svette.

Etter å ha svømt en stund nærmer han seg land. Badet får ham til å føle seg sterk og uthvilt. Han går raskt til stedet hvor han la klærne. Der blir han stående og måpe. Forundret ser han at kledningen er borte, og enda mer forbauset blir han når han ser Sveinbjørn sitte på en stein høyere oppe med plaggene i hendene.

– Er det disse du ser etter? Han smiler sleskt.

Arntor kjenner motviljen overfor den sære mannen bygge seg opp. – Kast dem ned!

Han kjemper for å bevare roen. Det føles forsvarsløst å stå slik til skue for Sveinbjørn, som usjenert stirrer granskende på ham. Han forsøker å dekke seg med hånden, men gir raskt opp.

– Kan jeg få klærne mine? Stemmen er sterkere nå, og han forbanner seg selv som ikke greier dempe den mer. Det han aller minst trenger akkurat nå, er å påkalle skuelystne.

Sveinbjørn gjør ikke tegn til å etterkomme ordren. Han svinger klærne over hodet, og plutselig mister han et av plaggene i vannet.

Arntor banner stygt mens han vasser ut etter de gjennomvåte benklærne. Han sliter lenge med å få dem på og hører den andres hese latter. Det er tydelig at Sveinbjørn liker å ha overtaket.

Arntor skuler opp på ham. – Jeg ser ikke noe morsomt i dette, sier han iltert og rekker bydende opp hånden.

– Du hadde vel ikke hatt noe imot det om Gyda tok klærne, vet jeg, svarer Sveinbjørn spydig.

Arntor ser seg vaktsomt omkring. Tro om noen hørte dette? Nei. Han kan ikke øyne noen, og greier ikke skjule hvor lettet han blir. – Du har ingen grunn til å si noe slikt, sier han og prøver å virke brysk, men hører selv hvor tamt det lyder.

– Ikke? Sveinbjørn flirer, og ansiktet er fordreid av ondskap. – Det hender at øyne forteller mer enn ord, fortsetter han svevende. Så tar han Arntors skjorte mellom fingrene, vifter med den over vannet et kort øyeblikk før han slipper den.

Arntor kaster seg frem og griper den i luften. Så går han raskt på land, og med en gaupes hurtighet kaster han seg mot stedet der Sveinbjørn sitter. Ikke skal denne mannen slippe lett unna med sin hån og fiendskap!

– Stans! Gydas stemme bryter med ett inn, og Arntor farer sammen. Han har ennå ikke fått på seg skjorten og føler seg uvel over å vise seg i bar overkropp. Famlende prøver han å trekke den ned over hodet, men det er ikke lett, for han står ustøtt, og kroppen er ennå fuktig.

– Jeg skulle mene dere har annet å gjøre enn å stå her i munnhuggeri, sier hun, men i munnviken lurer et smil. Arntor er litt av et syn der han står med de våte benklærne og skjorten som ligger uformelig om overkroppen.

Sveinbjørn ser på henne med et hånlig blikk før han forsvinner i buskaset.

Gyda venter til Arntor kommer bort til henne. Hun ler høyt nå. Latteren, så ekte og full av liv, får Arntor til fullstendig å miste hodet. Han har tenkt så mye på henne. Drømt og lengtet. Selv om det svirrer advarsler i bakhodet, greier han ikke skjule sine følelser.

Han legger armen om den smale midjen og ser henne dypt inn i øynene. – Du bør ikke le, Gyda, for dette er blodig alvor.

Hun ser munnen som nærmer seg og kjenner styrken i grepet han holder henne med. Vet at hun burde refse ham for dette, men kan ikke. Hun greier heller ikke å skjule de sterke følelsene hun har for ham. Villig byr hun ham munnen. Det er som om grunnen forsvinner under henne. Han har kysset henne slik før, og hun nyter øyeblikket som det skulle være hennes siste stund i Midgard. Hun er andpusten og varm i kinnene når hun endelig greier å rive seg løs.

– At du våger, Arntor Skald, sier hun kortpustet og hører i det samme greiner som brekkes i bakgrunnen. En eller annen har fått det travelt med å komme seg vekk, og hun vet hvem det er. Sveinbjørn! Han vil fortelle dem alle om det han nettopp så.

Arntor rister på hodet og nærmer seg på nytt.

– Nei! Hun tvinger seg selv til å trekke seg tilbake. – Du vil ikke leve lenge om du gjennomfører det du tenker på. Tord er en hevngjerrig mann med en sterk ætt i ryggen. Vi står begge svakt om dette fortsetter. Jeg kom bare hit for å takke for gaven. Hun river seg løs, bråsnur og småløper inn i skogen.

Til toppen