Nok en gang vandret Runes blikk mot døren. Dette var hans siste mulighet til å flykte. Den indre stemmen rådet ham til å bli sittende, og han kjempet ikke imot. Det virket som en riktig avgjørelse.  
            Herr Claussen bladde gjennom papirene. Rune kunne så vidt skimte hva som var på det ene arket da mannen løftet papiret opp mot lyset. Det så ut som tegninger.     
            Brått reiste Claussen seg og la arkene i konvolutten. – Vi må komme oss vekk, sa han hest. 
            – Hva med ham? spurte kjøkkenpiken og nikket i retning Rune. 
            Herr Claussen rynket pannen. – Vi burde gjøre kort prosess, sa han alvorlig. 
            Det glimtet til i kjøkkenpikens øyne. På leppene hennes lå et lite, skjelvende smil. 
– Han utgjør ingen trussel for oss nå. 
            Rune stirret på herr Claussens hånd, som forsvant innenfor jakken. – Hent Eva. Si at vi drar hvert øyeblikk. 
            – Men alle gavene? Hun gleder seg slik til jul. 
            – Det feires jul i England også. Når vi har fått pengene for dette, kan hun få alt hun ønsker seg. 
            Kjøkkenpiken gikk opp på tå og kysset herr Claussen raskt på kinnet, før hun med et smil forlot stuen. 
            Runes blikk gikk nok en gang til mannens hånd. Pekefingeren lå stramt om avtrekkeren. Der løsnet han sikringen. 
            – De virker som en ordentlig kar. Linnea ville ha fått det bra sammen med Dem. 
            Rune svarte ikke. 
            – Men De skal derimot ikke få det bra med henne, fortsatte herr Claussen og viftet med pistolen mot døren. – Gå! sa han bestemt.  
            Rune reiste seg sakte, fremdeles med blikket låst til skytevåpenet. Ett trykk på avtrekkeren – og livet ville være over. 
            Da de kom ut i gangen, nikket herr Claussen mot venstre. Selv om det ikke nyttet å hale ut tiden, gikk Rune sakte mot døren som førte inn til rommet med speildøren og gangen som snodde seg gjennom den store bygningen. Han hadde ikke sett den selv, men Linnea hadde fortalt om den. Det var ikke et sted man ønsket å tilbringe mer tid enn nødvendig.  
            Idet de kom inn i rommet, dyttet herr Claussen ham i ryggen. – De bruker for lang tid, sa han og hørte plutselig urolig ut. 
            Hva hadde han å være urolig for? Han hadde klart å forsvinne en gang før, og klarte det nok igjen. 
            Rune skalv da han så at speildøren var åpen. Kan hende ønsket herr Claussen at han skulle ende sine dager der inne? 
            – Gå inn. 
            Befalingen kom kjapt. Herr Claussen begynte å få det travelt. 
            Rune gjorde som han sa. 
            – Still deg med pannen mot veggen. 
            Rune lukket øynene idet han la hodet mot den kalde murveggen. Han var sikker nå. Herr Claussen ville skyte ham.

Til toppen