Det første Anders kjente da han kom til seg selv, var smerte. Dunkende smerte. Overalt. Han lå på bakken, krøket sammen i fosterstilling. Han hadde ingen formening om hvor lang tid det hadde gått eller hvor lenge han hadde ligget i uvett. Han prøvde å åpne øynene, det ene virket gjenklistret. Herregud, de hadde vel ikke gått etter det skadde øyet hans?
Han kjente smaken av blod i munnen. Kroppen skrek i protest for hver bevegelse han gjorde. Han greide til slutt å åpne øynene, ansiktet kjentes hovent. Rundt seg hørte han lyder, men de var dempet, som om han befant seg under vann

Etter mye om og men greide han å rulle seg over på ryggen. Smerten i skuldrene og magen fikk ham til å gispe etter luft. Sakte begynte minnene å komme tilbake. Stevnemøtet med Faith. Mennene som kom, flasken og slagene.

Hvor var Faith? Hadde hun sprunget for å hente hjelp, eller gått derfra sammen med mennene? Hadde de bortført henne?

Fortvilelsen strømmet gjennom ham. Han forsøkte å ignorere smerten da han kavet seg opp på kne, stønnet da han satte den ene hånden ned på brosteinen og forsøkte å dytte seg selv opp. Kanskje ribbeina var brukket. Han kunne i det minste se på det friske øyet.

Ytterst langsomt kom han seg opp i stående, skjønt det svimlet noe for ham. Han så seg rundt i bakgaten. Den var tom. Gatelyktene kastet svake skygger over den fuktige brosteinen. Han kunne se sitt eget speilbilde i en av de små dammene som hadde samlet seg der. Ansiktet hans var nesten ugjenkjennelig. Det friske øyet var hovent, en stor flenge gikk nedover kinnene, han hadde blod i pannen, og leppene var sprukne og blodige.

– Faith ... hvisket han, men hun var borte. Frykten fylte ham. Var hun trygg? Han måtte finne henne.

Vinden blåste gjennom bakgaten og fikk det til å svi i sårene i ansiktet. Anders begynte å gå. Beina ville nesten ikke bære ham, men han kunne ikke gi opp. Han måtte finne Faith. Hadde hun blitt redd og løpt hjemover? Han orket ikke å tenke på at hun kanskje hadde forlatt ham med vilje. Han hadde jo fått en følelse av at hun kanskje hadde kjent disse mennene.

Han kom ut fra bakgaten. Her var gatelysene sterkere. Han så seg omkring, redd for at mennene plutselig ville være der og gi seg på ham på nytt. Men gaten var tom, foruten en eldre mann som kostet foran en lav dør.

Han forsøkte å huske hvilken retning han måtte gå for å komme til Faiths leilighet. Tankene var langsomme, han greide ikke holde fast ved detaljene. Og hele tiden dunket det i hodet.

En innskytelse fikk ham til å undersøke på innsiden av jakken. Pengeboken var der fortsatt, han hadde ikke blitt ranet. Det var ikke pengene hans mennene hadde vært ute etter.

Han trodde Faith bodde i retningen til høyre, og begynte å gå den veien. Tanken på å finne henne drev ham fremover, men nå og da måtte han likevel stanse. Svimmelheten fikk ham til å føle seg syk. Han måtte lene seg inntil en murvegg, og forsøkte å trekke pusten.

Da han snudde seg, så han en mann som nærmest seg i mørket. Mannen røkte en sigarett. Anders ble øyeblikkelig på vakt. Han virket ikke truende, men han kunne aldri vite. Han hadde fått nok av fremmede menn for en kveld. Da mannen kom nærmere, så Anders at han hadde et slitent og vennlig ansikt. – Det ser ut som du har hatt en tøff kveld, mister, sa mannen lavt og vennlig til ham. – Trenger du hjelp?

– Jeg ... jeg trenger å finne noen, fikk Anders presset frem. Stemmen var svak og sprukken. – En kvinne, hun heter Faith. Er jazzsangerinne.

– Jeg har hørt om henne, sa mannen og tok et drag av sigaretten.

– Vi var ute sammen. I en bakgate. Så kom det tre menn og kastet seg over meg. Jeg ... jeg vet ikke om hun kjente dem fra før. Da jeg kom til meg selv, var hun borte.

Mannen så nå skeptisk på ham. Anders innså at det kanskje ikke hadde vært smart å nevne bakgaten, det gjorde Faith og det de delte til noe helt annet enn hva det faktisk var.

– Vi var på et stevnemøte, skyndet han seg å legge til.

Mannen smilte til dette og tok et nytt drag av sigaretten.

– Du er ikke den første som har opplevd det her i Chicago, sa mannen. Han tok et siste drag av sigaretten og kastet den på bakken før malte den ned i brosteinen med skohælen.

– Å gå ut med en kvinne med en annen hudfarge er ikke vel ansett her. Denne jazzsangerinnen, hun er neppe for deg. Du bør holde deg til dine egne folk, mister.

Til toppen