Marte skal snart reise til Kristiania, men med ett virker ikke tanken på å forlate familien det minste fristende.

Karoline sørger over moren, men hun kan ikke gi seg over, for hun har hendene fulle med familien og alle barna hun har samlet rundt seg. De er mange – men ikke mange nok, synes hun, for det er ett barn hun aldri har glemt.

”Ønsker du deg ikke et ordentlig hus?” spurte Karoline forsiktig.
”Jeg har et ordentlig hus,” sa han og slo neven i treverket, som for å vise hvor solid det var.
”Ja, det er riktig fint. Men ville du ikke ha likt å bo et sted der det gikk an å gå oppreist? Med ordentlig tregolv, og en seng å sove i? Og kanskje ha folk rundt deg som holdt av deg?”
Det kom et trist drag over øynene hans. ”Det er ikke for alle,” sa han stille, som om det var bestemt at slike som han ikke fortjente å ha det annerledes.

Dette er siste bok i serien - spenning til siste side!