Ved Stemmen bruset fossen nedover mot rennen. Det lille vand lå stille og hemmelighetsfullt. Fjellryggen ovenfor hindret kveldssolen i å kaste sitt lys over vannet, så det var mørkeblått.

Lovinda var ikke å se. Det var heller ikke bøtten hennes.

Celia visste ikke hva hun skulle tro. Hadde den gamle damen vært der allerede og hentet den? Kanskje før i dag? Men hvorfor hadde hun da ikke båret på bøtten da Celia så henne for litt siden? Det var ikke ofte Lovinda var uten den.

Hjertet banket raskere da Celia gikk bort til bredden og tok et overblikk. Der hun hadde funnet mannsjakken, var det bare gress og siv. Midt ute på vannet svømte et andepar, og en sverm med mygg hang lavt over vannflaten.

«Hvor tok du veien, Lovinda?» spurte Celia og så seg rundt.

Vinden rusket i de tette granene på den andre siden av vannet. På kjerreveien som førte vekk fra Alvøen, var skyggene fra løvtrærne blitt lange. På måfå gikk Celia mot demningen. Det gikk an å gå et stykke langs vannet, forbi der hun hadde funnet Alvøbarnet og videre oppover. Det var stier her, for det var mulig å gå fra gården til demningen, og dessuten gikk det sauer mange steder. Lortesankerne hadde nok tråkket opp stier i lange tider. Men hvor stiene gikk og hvor langt innover i dalen langs vannet de førte, visste ikke Celia.

De som ferdedes her oppe ved småvannet og storevannet, brukte nok båt om de skulle innover i dalen for å fiske i vannene eller jakte på vilt og fugl i Alvøskogen. Før pleide det å ligge en liten båt inne i viken der Alva var blitt funnet, men den hadde ikke Celia sett i år. Kanskje ikke i fjor heller, hun husket ikke.

Midt på demningen stanset hun og så seg rundt. Bruset fra vannet som stupte ned i rennen, overdøvet alle lyder. Hun ville ikke høre det om Lovinda svarte på ropene hennes.

«Hun gikk vel ikke opp hit likevel. Kanskje gikk hun inn i en av fabrikkbygningene,» mumlet Celia, men fortsatte å se seg rundt.

Det var smått med trær langs veifaret oppover mot gården, for sauene spiste enhver spire i utmarken, men sikten ble forverret av det karrige landskapet. Noen steder var lyngen tett, og selv om den ikke raget høyt over de mosekledde knausene, var det ikke lett å se. Hadde det vært tidligere på dagen, og hadde det ikke vært for at Elling lå skadet hjemme og trengte groblader, hadde Celia gått et lite stykke innover i Alvøskogen. Men her inne skinte ikke kveldssolen, og det var allerede begynt å bli mørkt.

«Lovinda?» ropte Celia mens hun balanserte bortover den tørrmurte demningen. Hun følte på seg at den gamle var her et sted. «Er du her, Lovinda?»

Stemmen hennes fløt over vannet og ble slått tilbake da den nådde land på den andre siden.

Nei, det hadde ikke noe for seg å lete. Lovinda var ikke her oppe. Selvsagt var hun ikke det. Kvinnen var gammel, dårlig til bens og hadde dårlig syn. Hva skulle hun nå her å gjøre? Selv om hun utvilsomt hadde sine underjordiske venner, var det neppe slik at den gamle la innover i skogen langs vannene på kveldstid.

Idet Celia skulle gå tilbake, så hun med ett bevegelse i skogholtet.

«Lovinda, er det deg?»

Uten å tenke løp Celia over demningen mot stranden der hun hadde funnet Alva. Hun gikk noen steg oppover stien og myste.

Hun skulle til å rope igjen, men nølte.

Bergene i øst hindret den avtagende solen i å lyse opp skogbunnen, og hvis det var noe der, måtte det være en hjort. Eller en sau som hadde forvillet seg vekk fra flokken sin, for gjennom fossebruset hørtes ingen bjeller.

Det kom ingen svar, og Celia fortsatte å se seg rundt. Alt var stille. Kun vannets overflate rørte seg litt, og stråene i veikanten vugget dovent fra side til side. Trærne i skogkanten sto tause, men vennlige, det var som om de gjerne ville innlemme henne i alle sine hemmeligheter. De hadde nok sett mye i årenes løp. Kanskje de i kveld hadde sett en gammel, krokete kone forville seg innover i skogene, med en bøtte i favnen?

«Er det noen her?»

Stillheten var talende. Det var ingen som svarte.

Kunne Lovinda ha gått til Prøvfjellet? Nei, hun hadde ingenting å gjøre der, det var bare en prektig utsikt over Alvøen og bukten og leden utenfor. Mer sannsynlig var det at den gamle konen hadde tatt stien som førte til gården. Oppoverbakken var riktignok lang og seig, men når hun først kom til gården, kunne Lovinda gå Budeieveien ned til hovedhuset og stabbursloftet sitt. Det ville være en snarvei, i stedet for å traske ned igjen til verket.

Celia bestemte seg for å gå den veien selv. Det var kjerrevei, og oppe i høyden ville lyset være bedre også.

Da hun kom til stedet der skogen begynte, var det brått noe som fanget blikket hennes innimellom trestammene. Noe brunt blant de irrgrønne, tette bregnene. Med lange steg skrådde Celia over veifaret for å ta gjenstanden i øyesyn.

Allerede før hun nådde frem til trærne, kjente hun den igjen.

«Lovindas bøtte?» mumlet hun og gikk for å hente den.

Det lå noe i bunnen, og Celia tok det opp. Hun så at det lå blader nedi. Groblader! Det kunne selvsagt være en annen bøtte, for det var mange av dem på verket. Men Celia hadde sett trebøtten med tauhank mange nok ganger til å kjenne den igjen. Lovindas bøtte var lysere enn de andre, fordi hun holdt den ren, og fordi den ble glattskurt når hun stadig bar den i favnen. Celia husket med ett at hun hadde hørt at gamle Lovinda også hadde vært urtekyndig da hun var yngre. Hun hadde tydeligvis forstått at de to som var skadet trengte bladene på sårene sine, og så hadde hun gått ut på egen hånd. Da var det ikke rart at Celia ikke hadde funnet noen blader på veien, for Lovinda hadde allerede plukket dem.

Så gikk det opp for henne. Hun hadde vært her. Lovinda hadde gått her, og det kunne ikke ha vært lenge siden.

Var hun her ennå? På denne tiden, mens skumringen gled over i mørke, var det ikke fornuftig av en gammel dame å vandre rundt i skogen alene. Det var røtter å snuble i, ujevnt underlag, trær som var veltet over stien. Mange steder var det sikkert også vått og sleipt.

På ny tok Celia et overblikk over omgivelsene. Det var bare trær og underskog å se. Sikten var ikke lang, for det var dunkelt under trekronene.

Lovinda kunne umulig å ha kommet langt, for hun hadde ikke hatt så stort forsprang på Celia. Dessuten gikk hun mye saktere, og Celia hadde ikke brukt sålang tid på å se etter plantene.

Over hodet hennes hørtes det hese skriket til en kråke. Kanskje fordi noen vandret målløst rundt i den fredelige skogen dens?

Til toppen