Kjellaug kjente tårene svi.
– Jeg håper du kan tilgi meg, Jørgen. Livet mitt er her, hos barna.
Jørgen grep hendene hennes, knuget dem.
– Du kan ikke gjøre dette mot meg, mot oss. Du hører til hos meg, forstår du ikke det?
Kjellaug gråt nå. Hvordan skulle hun få ham til å forstå?
– Jørgen, ikke gjør det vondere enn det er.
– Jeg skal snakke med Hallgeir, han kan ikke holde deg her mot din vilje, sa han hardt.
Kjellaug trakk seg ut av favnen hans og stirret på ham. Øynene var store og redde.
– Du vet ikke hva du sier. Han kommer til å drepe deg.
