Etter den tragiske ulykken frykter Elise at det er splid i familien og at ingenting vil bli som før. Hugo rammes av en voldsom skyldfølelse, og det hjelper ikke at Kristian og Sylvia ikke vil ha noe med ham å gjøre. Elise forstår begge parter, men velger å støtte sønnen sin.
Julaften blir trist for dem alle. Sent på kvelden, etter at alle gjestene er gått hjem, kler Hugo på seg og går ut i det tette snedrevet.
Hugo kjente at tårene presset på, og for en gangs skyld lot han dem renne. Det var ingen som så ham, og om det skjedde, var det ingen som visste hvem han var.
Da plutselig lød en lys barnestemme like bak ham. «Har’u mista noen, du òg?»
Hugo snudde seg brått. En liten gutt på fire–fem år, i en altfor stor skyggelue og med kinnene våte av tårer, sto og så opp på ham med tydelig medfølelse i blikket.
UTDRAG FRA BOKEN:
Hugo kjente hjerteslagene som harde dunk i brystet. Han behøvde jo ikke å undersøke hva det var, tenkte han, han kunne bare ha snudd, gått tilbake til bussholdeplassen og forsøkt å finne ut mer om Birkeliens beliggenhet før han gjentok turen en annen dag.
Dyr døde som regel i ensomhet, og hvis dette virkelig var den etterlyste morderen som hadde mishandlet den ene politimannen til det ukjennelige, fortjente han ingen hjelp. En slik tanke var kjettersk, det var han klar over, men i øyeblikket klarte han ikke å se det annerledes.
Likevel fortsatte han. Han hadde ikke lov til å tenke på seg selv og sin egen sikkerhet hvis det var et menneske som var i nød.
Endelig var han fremme. Han dirret i hele kroppen da han skjøv buskas, bregner og lyng til side. Da utstøtte han et gisp. Det var et menneske; en sammenkrøpet bylt med ansiktet skjult i hendene! Ikke en farlig forbryter og ikke en turgåer som hadde gått seg vill. Det var et barn, en liten guttunge som gjemte ansiktet fordi han var redd.
«Hallo?» sa Hugo så mild og vennlig i stemmen han kunne klare. «Har du falt og slått deg?»
Gutten vred litt på hodet og gløttet forsiktig opp på ham. Da ble øynene hans store, han stirret vantro på ham og reiste seg fort. «Er’e pastor’n?»
«Rudolf?» utbrøt Hugo himmelfallen. «Hva i all verden gjør du nede i buskaset her?»
Rudolf snudde brått på hodet og stirret skremt bort mot stien. «Har’u sett’n?»
«Hvem?»
«Bonden.» Det lå redsel i stemmen hans.
«Hvilken bonde?»
«Gustav på Bjerkelien. Han sier atte vi ska’ kalle’n bonden».
«Jeg har ikke møtt en levende sjel, og nå begynte jeg å tro at jeg hadde gått meg vill.»
«Å skarr’u hen?»
«Til deg. Jeg har tenkt på deg og lurt på hvordan du har fått det, og så tenkte jeg at jeg kunne ta meg en tur og hilse på deg.»
Hugo trodde at Rudolf skulle bli glad, men så til sin forbauselse at han virket forskrekket.
«Det mår’u’kke!» sa han fort. «Han liker ikke folk!»
«Det var da synd.» Han så nedover gutten. Han var blitt enda tynnere og så blek og hulkinnet ut. Klærne hang i laser, håret var skittent, han virket ustelt og vanskjøttet. Ikke bare det, men nå la han merke til at han hadde noen røde merker på halsen. Bonden kunne vel ikke ha slått ham? Han kjente sinnet ulme. Ekteparet fikk penger av staten for å ta seg av gutten, da måtte de da for himmelens skyld gi ham nok mat og klær.
«Hvorfor gjemte du deg?»
Rudolf så ned og virket skyldbevisst, men løftet hodet nesten i det samme og stirret bort mot stien igjen. «Jeg tru’kke vi burde værra her hvis’n kommer.»
«Ligger gården like her i nærheten?»
Gutten nikket. «Like bak trea der borte, men det er’kke noen gard, det er bare ei lita stue og et skur te kua og gampen. Jeg trudde det var han som kom da jeg hørte noen gikk, og så kasta jeg meg ner i buska her.» Han lo. «Og så var’e bare deg.»
«Og jeg trodde du var et stort dyr,» sa Hugo. «Men nå kan jeg bli med deg hjem og se hvordan du har det.»
Rudolf så på ham med forferdet blikk. «Er’u gæren? Han kommer te å slå deg i hjæl. Han liker ikke folk, sa jeg.»
«Men når hadde du tenkt deg tilbake, da?»
«Ikke før te natta. Da sover’n som en stein.»
«Si meg, Rudolf, er han ikke snill mot deg?»
Rudolf slo blikket ned og svarte ikke.
«Du behøver ikke være redd for at jeg skal sladre. Jeg vil bare vite det.»
Rudolf knep leppene hardt sammen og sa ikke et ord.
«Får jeg lov til å se på deg? Kan du dra opp skjorten din litt? Hvis jeg bare titter og du ikke sier noe, kan ingen beskylde deg for å sladre.»
Rudolf snudde seg motvillig og dro den fillete skjorten opp. På ryggen syntes tydelig røde striper. Hadde noen slått ham?
Med ett husket Hugo bestyreren på Bastø idet han løftet pisken og lot den hvine gjennom luften. Hugo hadde følt det som om han døde litt for hvert slag, smerten hadde vært uutholdelig. Han ble fylt med et ubendig raseri.
«Kom!» sa han og tok Rudolf i hånden. «Dette skal vi ha en slutt på! Hvis bonden, som du kaller ham, behandler deg slik, skal jeg sørge for at du ikke får være der en dag lenger!»
Til toppen